Mitt Afrika

Den store gladnyheten

2009-08-23T12:52:00.002+03:00

Den store gladnyheten ventet på meg i postkassen da jeg kom tilbake fra Kenya: Arbeids- og oppholdstillatelsen er innvilget!!! Nå er Justus i full gang med å tømme huset, pakke koffertene og ordne alt det praktiske som må ordnes før de kan flytte hit. Jeg pakker og ordner også, slik at det skal være plass i skap og skuffer når de kommer. Gleden over at vi endelig har fått familiegjenforeningen kan ikke beskrives. Det får det være opp til hver enkelt å prøve og tenke seg til hvordan det kjennes å slippe å vente mer og å endelig få lov til å være sammen når og slik vi selv vil.

Mombasa

2009-08-11T08:19:00.001+03:00

Sommerferien er snart over, og selv om vi depper over at jeg snart må reise tilbake til Norge, gleder vi oss over at vi har hatt en deilig uke sammen i Mombasa. Nå er vi hjemme igjen i Nairobi, passe forkjølet og fulle av myggstikk, og jeg kan i alle fall si at jeg har blitt litt brunere, uten at det samme gjelder for Justus.

Min gode mann har derimot opplevd mangt som han ikke har opplevd før. Det er hans første tur til kysten, og han har for første gang badet i havet og vært ute med båt. Vi delte dagene våre mellom byen og stranden. Jeg har vært i Mombasa før, men jeg har likevel ikke fått med meg mer enn de typiske turistattraksjonene. Justus har helt andre ideer om hva som er interessant å se enn hva guidebøkene har, så det ble nye opplevelser for meg også. Vi trålet Mombasa på jakt etter broer og jernbaner, havner og eksportlager for te. Vi gikk og gikk, og til slutt gikk vi oss bort inne i irrgangene av små handlegater. Ikke for det, det var lett å komme på rett kjøl igjen. Det var bare å stille seg opp langs vegen og høre hva som ble ropt fra matatuene, det vil si de folkevognbussene som sørger for kollektivtrafikken. Så var det bare å sette kursen i den retningen det ble ropt ferry, ferry, ferry.

I går dro vi med båt ut til noen rev for se på sjøedderkopper, sjøagurker, sjøstjerner og kråkeboller. Vi seilte både til og fra i godvær, men så ble vi tatt av regnet da vi skulle sole oss og bade. Vi har stort sett hatt fint vær, men i går gikk det seg ikke til en gang. Jeg trosset meg likevel til en siste dukkert i det indiske hav, slik at jeg har noe å leve på når nettene blir lange og kulda setter inn.

Vi har bodd enkelt og spist her og der, og tro det eller ei, den samlede regningen på en ukes solferie overstiger ikke tre tusen kroner for oss to. Før jeg giftet meg med Justus, hadde jeg aldri i livet kommet i mål med det budsjettet, men nå er det utrolig hva som lar seg gjøre. Bare det å være sammen er et luksusgode i seg selv, og da blir romstandarden relativt underordnet. Den som tror at jeg har spist ugali og bønner denne uka tar helt feil. Jeg mener nå å ha samlet nye bevis for at den beste maten en kan få i Kenya er å finne på kysten. Her skorter det ikke på fersk sjømat, og heller ikke på nypresset juice. Justus ble temmelig skeptisk da han så at lunsjkokken vår gikk ned til sjøen og hentet saltvann til matlagingen, men resultatet kunne han ikke klage på.

Da gjenstår det bare å si hjertelig takk til dere som nok en gang har fulgt bloggen min. Nå håper vi inderlig at jeg slipper flere turer til Kenya på en stund, selv om det er et ferieparadis. Vi drømmer om en hvit jul sammen i Børsa. Det blir nok ikke mer blogging på en stund, men i rykk og napp blir det kanskje en og annen nyhet.

Kisii

2009-07-31T15:42:00.002+03:00

Vi er tilbake i Nairobi etter å ha vært på en femdagerstur til Kisii. Kisii er det området Justus kommer fra, så turen har først og fremst vært et familiebesøk. Familien er slett ikke liten, og det er heller ikke så enkelt som at en onkel er en onkel og en fetter en fetter. En onkel kan like gjerne være fars søskenbarn som fars bror, og en som er gift med en tremenning kan godt regnes som fetter, for ikke å si bror. Virvaret av grener på familietreet skyldes også at både bestefedre og enkelte onkler har flere koner. Jeg prøver å få familiepuslespillet til å gå opp ved hjelp av tilleggsspørsmål, men er langt ifra i mål.

Disse dagene har vært en skikkelig festreise, både fordi vi har blitt mottatt med festmat og feiring, og fordi det har vært utrolig kjekt å møte nye familiemedlemmer og å oppleve hvor gjestfrie og varme slektningene er, selv om jeg ikke mestrer mer enn åtte ord på kisii. Mange kan engelsk, og etter sommerens skolegang kommuniserer jeg bedre og bedre på swahili. Det er utrolig hva som kan formidles med litt innstasvilje. Et høydepunkt i så måte var å møte bestemoren til Justus. Det ble ikke så mye prat kanskje, men hun var så glad for besøket at hun måtte danse. Det var en fantastisk opplevelse. Damen er 89 år gammel og sprek som ei geit. Hun er i fullt arbeid på egen åker og kunne stolt vise fram et velfylt maislager.

Det var også et høydepunkt å gå tur gjennom barndomslandet sammen med Justus. Det ble mye mimring og mange historier om både lek og fantestreker. Kisii har forandret seg mye siden Justus var gutt, ikke minst på grunn av at folketallet stadig øker. Små hus med tilhørende åkerlapper ligger tett i tett over alt. Før var det visst mer skog og utmark. Regnestykket er for så vidt enkelt. Ta den store åkeren til en bestefar og del den på seks, åtte eller ti sønner. Hver sønn har igjen sin barneflokk som alle vil ha en åkerlapp til å bygge huset sitt og dyrke maisen sin på. I stedet for at velstanden øker for hvert år som går, blir det for mange mindre og mindre å rutte med. Hovedproblemet i nesten hvert eneste hjem, er å skaffe nok inntekt til å betale skolepenger for ungene.

I store deler av Kenya er det tørke nå, og det betyr dårlige avlinger, lite mat og til og med sult for mange. Kisii er ikke dårligst stilt, for der kommer det litt regn innimellom, men likevel snakker de om at maten kanskje ikke strekker til i år. Folk her har helt andre bekymringer enn oss nordmenn. Sett med mine øyne er Kisii ett av de vakreste områdene i Kenya, og jeg kan ikke se meg mett på den fantastiske grønnfargen landskapet får fra tebuskene. Når jeg sier at Kisii er vakkert, begrenser jeg meg til å snakke om bondelandet. Byene er langt fra vakre, men folkelivet, bodene, fargene og skiltene gir likevel byene en form for sjarm. Det er ikke til å komme forbi at det er svært underholdende å betrakte bylivet.

I går pakket vi bilen full av bananer, mais og avokado, pluss et assortert utvalg av frukt og grønsaker. På toppen av det hele tronte en høne som en av tantene sendte med til Annabel. Det er slik det gjøres når man er på familiebesøk. Vi har med sukker og mel og andre husholdningsvarer i gave til dem vi besøker, og deretter blir vi velsignet med markens grøde som takk. I forrige uke leste jeg i avisen om en tragisk bussulykke med mer enn tjue omkomne. Et helt avsnitt var viet til å beskrive grønsakene som lå spredt rundt omkring på ulykkesstedet. For dem som ikke vet hvor langt maten rekker, er ikke grønsaker en ubetydelig ting.

Om et par dager reiser vi til Mombasa, og med litt flaks får jeg lagt ut både denne teksten og noen bilder før vi drar. Etter Mombasa nærmer sommerferien seg slutten, men det vil jeg slett ikke tenke på eller snakke om...

Bedre og bedre dag for dag

2009-07-22T16:41:00.002+03:00

Jeg tygger knallrøde tabletter og drikker hostesaft som smaker vaniljeis – kenyanerne liker å ha det fargerikt, til og med i medisinskapet sitt. Jeg husker jeg himlet med øynene da Annabel fikk både gule og rosa miksturer foreskrevet av en lege i fjor, uten så mye som en merkelapp på medisinflasken eller en beskrivelse av doseringen. Akk ja, etter et par dager i senga var også jeg villig til å prøve. Jeg er på bedringens vei og slepte meg av gårde til skolen i dag. Innstasen måtte deretter oppveies med en totimers hvil. Nå er jeg sånn noen lunde i balanse igjen og vet hvordan jeg skal snakke om hodepine, feber og mageproblemer på swahili.

Forhåpentligvis er jeg bra igjen til helga, for da starter ferie-ferien. Hittil har det bare vært hverdager, men nå skal vi ut på tur. Det er forøvrig bare Justus og jeg som skal på ferie, for Annabel kan ikke ta fri fra skolen. Hun skal ha eksamener som avgjør om hun får rykke opp et klassetrinn. Det er temmelig fjernt fra norsk tankegang, men sånn er det altså å være fireåring her. Mens vi er på tur, tar barnpiken Dorika over det daglige ansvaret for Annabel igjen. Hun har hatt ferie hjemme hos sine foreldre mens jeg har vært her.

I helga var vi på personaltur til Lukenya sammen med de nasjonalt ansatte og deres familier. Det var en kjekk dag full av leker og konkurranser og med treretters lunsj og tid til avslapping. Det var svømmebasseng på stedet, men det var helt uaktuelt å stille som den eneste voksne i bikini foran en flokk kenyanere som mener at skjørtekanten bør dekke knærne godt. Annabel var derimot utrustet med både badedrakt og badering og underholdt et stort publikum med imiterte svømmetak i barnebassenget. Da tennene hennes begynte å klapre, jagde jeg henne på land og sa at hun måtte springe noen runder for å få varmen i seg. I et ubevoktet øyeblikk kastet hun seg likevel ut i bassenget igjen, men denne gangen uten badering, og dermed måtte jeg uti en tur likevel og fiske henne opp. Hun har ikke helt skjønt at hun ikke kan svømme uten hjelpemidler.

Justus og jeg har vært gift i over et år, men det er fortsatt mange ting vi ikke har prøvd sammen ennå. Denne uken har vært Justus sin første sjanse til å vise hvordan han takler å ha en syk kone. Han har bestått prøven, for ikke å si prøvelsen, med glans. For det første har han vært svært omsorgsfull og stukket innom flere ganger i løpet av arbeidsdagen for å se til meg. For det andre har han tatt seg av alt det praktiske som jeg vanligvis gjør, slik som matlaging og klesvask og henting og bringing av Annabel. For det tredje vil han ikke at jeg skal begynne å gjøre disse tingene igjen selv om jeg har blitt litt bedre, han vil heller at jeg skal slappe av til jeg er helt bra. Jeg ser stadig nye grunner til å takke for den flotte mannen jeg har fått!

På nett igjen

2009-07-08T17:16:00.001+03:00

Det er ikke lett å holde bloggen sommeråpen når Tor med hammeren smeller til i nærmeste transformator. Heldigvis er det en generator på tomta, så vi har stort sett hatt tilgang på strøm, men transformatoren måtte selvsagt fikses, og det ble gjort midt på natta og feiret med en sjokkbølge som svidde av ladere, adaptere, kassaapparat, internettilkoblingen og så videre og så videre. Kenya Power! Nå har Justus skaffet meg et nytt adapter, så jeg kan i alle fall skrive et blogginnlegg, selv om jeg ikke kan legge det ut på nett ennå. Jeg priser meg lykkelig for at pc-en ikke gikk med i samme rennet, for når sant skal sies, er jeg ikke spesielt flink til å ta backup.

Her går hverdagslivet sin glade gang. Vi fryser på morgenen, svetter midt på dagen og legger oss igjen med iskalde tær. Annabel har med stor entusiasme overtatt den Bjørdalsbakkiske familietradisjonen med varmepose i senga. Jeg har jo vært ute en kenyansk julidag før og visste å utruste meg med både ullundertøy, tykke sokker og varmepose da jeg pakket koffertene, men likevel fryser jeg. Nå sitter jeg ved kjøkkenbordet, inntullet i et sjal, og prøver å varme hendene på en tekopp innimellom tastetrykkene.

Dagene går fort, og alle tre har vi vårt å gjøre. Annabel er skolejente. Her i Kenya får fireåringene mye av den opplæringen norske barn får i første klasse. De lærer å skrive bokstaver, og de rekner med små tall. En merkbar forskjell fra norsk skole er at Annabel ikke har ferdigtrykte skolebøker til å fylle inn tall og bokstaver i, det er tvert imot læreren som hver dag lager leksene ved å skrive inn og tegne oppgavene i hver enkelt elevs kladdebok. Når jeg ser det, kjenner jeg at jeg er takknemlig for kopimaskinene på Danielsen.

Annabel har svært travle ettermiddager, for det er mye hun skal rekke før hun legger seg. Hun skal sykle, disse, leke i sandkassen, plukke blomster, hoppe på trampoline, se film og besøke andre barn. Når hun så har spist, badet og pusset tennene, skal hun ha norske godnattsanger. Justus ble utledd her om dagen fordi han ikke kunne teksten på ”So, ro lillemann”.

Selv om Justus ikke behersker norske vuggesanger, har han kontroll på mye annet. Arbeidsdagen er sammensatt av kontorarbeid og tilsyn med mye av det praktiske arbeidet på tomta. Det bygges og flises og males og skiftes varmtvannstanker, og han går omkring og passer på at alle ting blir bra... Så er det strømmen og nettverket, forsikringene og bilsalgene og de tusen telefonene som kommer både før vi står opp og etter at vi har lagt oss. Det hender nok at jeg kommer med et ”må du virkelig...” og ”kan de ikke bare...”, og i de fleste tilfeller er svaret ja på det første og nei på det neste. Jeg prøver å trenge inn i det store mysteriet organisering av arbeid er her til lands, men kommer ikke helt i mål med min norske tankegang. Justus imponerer stadig med både allsidighet og innstasvilje, og når det er noe han ikke kan fikse selv, vet han alltid om noen som kan gjøre det.

Jeg sitter på skolebenken igjen for å heve nivået på swahilien min. Det er kjekt å lære, og også kjekt å ha mitt eget prosjekt når de to andre ikke er hjemme, og når sola nekter å varme opp svømmebassenget. Litt lesing og strikking blir det også tid til, i tillegg til at jeg prøver å holde huset, klærne og koppene rene og maten varm til husbonden kommer.

På mandag kom vi et skritt videre med familiegjenforeningen. Da ble Annabel og Justus DNA-testet. Etter mye venting og rot, tror jeg de riktige prøvene kom i den riktige konvolutten, selv om jeg et øyeblikk var redd for at Justus sin DNA skulle bli sendt av gårde med DNA-prøven til ett av somalibarna som også stod i familiegjenforeningskøen. Nå er det bare å belage seg på nye uker og måneder med venting. Saken vår ble vurdert som en enkel sak da jeg var på politiintervju. Når UDI bruker et år på enkle saker, får jeg fysisk vondt av å tenke på dem som venter i mer komplekse saker. Jeg vet hvor fortvilet det er å vente på å få lov til å være sammen med sin egen familie.Vi håper at vår tid nærmer seg.

Sommeråpent

2009-06-26T13:13:00.001+03:00

Jeg har bestemt meg for å holde sommeråpent på bloggen min. Selv om den norske skolehverdagen også byr på saftig stoff, har jeg av ymse grunner valgt å la bloggen stå urørt i vinter. Kjapt oppsummert har jeg kost meg på jobb, stønnet over rettebunkene, savnet Justus og Annabel, rast over UDI sin trege, eller rett ut sagt manglende behandling av familiegjenforeningssøknaden vår, bedt om og håpet at Inger skal bli frisk, hastet avgårde til Kenya både i jule- og påskeferien, spist mer enn jeg har godt av og trasset meg igjennom et år i Bergen uten paraply.

Og nå sitter jeg her, ved mitt gamle kjøkkenbord i Stabburet på NLM-tomta i Nairobi, med senkede skuldre og et salig smil. Lykken er å få en og en halv måned med familieliv her i Kenya og i tillegg vite at Inger har hatt en vellykket operasjon, og at helsepilen hennes nå peker bratt oppover. Det er mye å takke for!

Her i Nairobi er det mye å glede seg over, først og fremst Justus og Annabel, men det er også kjekt å treffe andre kjente og kjære. Dessuten er det godt å ta inn den kenyanske stemningen igjen. Folk og fe, biler og kjerrer, tuting og rop, grønnsaksboder og bruktmarked, boblejakker i solsteiken, blomstrende hekker og falleferdige skur, overstrømmende hilsing, et virrvarr av skilt som lover det ingen kan holde, plastikkposer i grøftekantene og myndige politimenn i rundkjøringene. Alt er som før.

Annabel har begynt å lære engelsk. Hun har skoleuniform og skrivebok og synes det er stor stas å bruke det hun har lært. Det tok akkurat tre minutter fra hun kom inn døra i ”sommerhuset” vårt til hun sa ”I want to wash up”. Budskapet var det samme som sist, men språket er nytt. Ja da, den jenta kan svinge oppvaskkosten. Hjemmeleksen var å skrive en hel side med sju-tall. Det gjorde hun med stil. Annabel synger og danser fra hun står opp og til hun legger seg. For meg er det et mysterium at det går an å starte dagen i fjerde gir for så å holde koken helt til sengetid.

I morrest kjørte jeg Annabel til skolen og debuterte med en punktering som forårsaket trafikkork for hele skolebussystemet. Heldigvis er kenyanernes stressfaktor svært lav, og enda mer heldigvis var fetteren til Justus der, så da ble det orden på sakene uten at jeg behøvde å skitne eller tabbe meg ut. Min stressfaktor nådde nordisk nivå da jeg skulle kjøre hjem igjen i det klassiske trafikkaoset, men gi meg et par dager, så er jeg sikkert like tøff i trafikken som jeg en gang var.

Familietur

2008-07-22T19:26:00.001+03:00

I helga har vi vært på vår første, skikkelige familietur. To dager i Masai Mara og to i Kisii. Jeg hadde fortsatt en premie på lur, vunnet på Nordisk julemesse, så derfor ble det meget luksuriøs overnatting på Basecamp Masai Mara. Hadde jeg vært på tur alene, hadde jeg sikkert holdt meg ved teltet, for basecampen fortonte seg som en like stor opplevelse som dyrene.

Vi så mange dyr, ikke minst så vi tusenvis av gnu og sebra, og vi var også så heldige at vi fikk se en gnuflokk krysse Mara River. Vi hadde ikke flaks med løvene denne gangen, og det var jo leit, for de sto øverst på ønskelista til Justus. Øverst på min liste sto selvsagt leoparden, men det er jo å håpe på et under. Nå skal ikke jeg klage, for jeg har sett leopard før, men likevel støvsuger jeg alle trær med blikket i håp om å se en leopard som svinger med halen.

Det finnes i alle fall en kort og en lang vei til Kisii fra Masai Mara. Men langt og lenge er ikke nødvendigvis det samme, i vårt tilfelle ble den korteste veien mye lengre enn den lengste, tatt tiden i betraktning. Nok en gang endte vi opp inne i et konglomerat av små veier som gikk på kryss og tvers mellom masaienes landsbyer og kuinnhegninger. Justus var frustrert over at kartet ikke stemte med terrenget, og jeg var frustrert over at terrenget ikke stemte med kartet. Begge var frustrert over veistandarden. Tok vi det med godt humør? Sånn tålelig. Har jeg vært i lignende situasjoner før? Ja. Barabara hii inaenda wapi?

Jeg har blitt varmt og godt mottatt i Kisii, både før og nå. Slekta er stor og hyggelig, og mange snakker engelsk. Jeg har ennå ikke klart for meg alle grunnreglene for skikk og bruk, men jeg lærer stadig noe nytt. En ting er i alle fall sikkert, og det er at jeg slapp å gå sulten. Det er mange å bli kjent med, men jeg har i alle fall begynt å danne meg et bilde av slektstreet til Justus. Nå har jeg hilst på alle helsøsknene, på bestemor, på mange tanter, onkler, fettere og kusiner, men det er likevel mange igjen som regnes som tjukkeste slekta. De får jeg vel møte en annen gang.

Flere hverdager

2008-07-11T20:14:00.001+03:00

Her må det en oppdatering til, det er helt klart. Jeg har, av ymse grunner, forsømt bloggen lenge, men nå skal jeg da klare å skrape sammen noen ord om hverdagslivets gleder og sorger.

Siden sist har jeg hatt fjorten dager hjemme i Norge. I følge Inger var jeg hjemme for ”å sitte barnevakt” for henne mens mamma og pappa var på ferie på Azorene. I og med at det ikke ble noen cellegiftkur mens jeg var hjemme, slapp jeg å trø til som sykepleier. Hun var i nokså fin form hele tiden, men på grunn av regnværet, ble det mye zapping og sofasliting likevel. Av feriens høydepunkter, rent bortsett fra å se oppussingsprogrammer og motepoliti, vil jeg nevne trivelige besøk av eller hos gode, gamle venner. Ikke minst var det kjekt at vi fikk til et møte i PFF, en klubb som vi startet på barneskolen. Nå har vi svært sjeldne klubbmøter, men når vi først har dem, er de sannelig også sjeldent trivelige.

Jeg fikk altså fjorten dager med Inger i god form. Forøvrig har hun stort sett hatt en god uke og en dårlig, avhengig av om det har vært cellegiftuke eller ikke. Nå er hun innkalt til kirurgisk avdeling i slutten av juli, så da begynner de vel på operasjonene. Det ser ut som om både tarmen, lungene og leveren må opereres, alt til sin tid. Vi er glade og takknemlige for alle dere som fortsatt er med og ber.

Min hverdag dreier seg nå først og fremst om barnepass og husarbeid. Klesvasken er selvsagt mangedoblet, og det er oppvasken også, ikke bare fordi det er flere tallerkener, men fordi jeg faktisk lager middag hver dag. Justus har ikke ferie nå, så vi er nokså stand by på tomta, men neste helg blir det enda en premietur til Masai Mara, samt et par dager på familiebesøk i Kisii.

Jeg koser meg, ikke først og fremst med husarbeidet, men fordi jeg har en, på det jevne, lerkeblid unge som springer rundt og roper mamma. Hun er meget tålmodig med min haltende swahili, og har nå etter hvert skjønt at hvis hun bare gjentar et ord klart og tydelig, så kan jeg slå det opp i en bok. Hun elsker husarbeid, og jeg må nesten sloss om å få låne langkosten. Karlson på taket står også høyt oppe på lista, hadde det vært opp til henne, hadde hun helt sikkert sett den en gang om dagen. Det kommer stadig små innspill på svensk når hun sitter og småprater med seg selv i badebaljen. Ok, jeg innser at dette kan utvikle seg til et langt avsnitt, for ikke å si et helt kapittel, så jeg setter foten ned, fullstendig klar over at barns små og store rariteter er laaaaaaaaaangt viktigere for foreldrene enn for andre, så jeg får nøye meg med å dele de andre episodene med Justus. Til dere sier jeg derfor bare: God sommer!

Hverdag

2008-06-06T20:38:00.000+03:00

Etter festdagene har vi nå hatt en rekke hverdager. Det er ikke dermed sagt at disse dagene har vært mindre festlige. Jeg liker hverdagene min veldig godt. Justus og jeg har ikke funnet på så mange sprell, men Annabel spreller gjerne, ikke minst i badebaljen, som er favorittlekeplassen hennes. Alle swahiliordene som har med bading, vasking, såpe, vaskeklut, varmt vann og kaldt vann å gjøre, sitter nå som støpt.

Det er fellesperiode her i Nairobi nå, så alle skoleungene våre er samlet på tomta. De øver for tiden på skuespill til avslutningsfesten. Det er jeg med på, men ellers holder jeg hovedsaklig til på biblioteket. Nå ser jeg enden på et gigantisk rydde- og organiseringsprosjekt, og det er jeg utrolig glad for. Denne uken fikk jeg forresten være med ungene ned i Kwinda, som er en liten slum som grenser til tomta vår. Når jeg sier liten, dreier det seg om kvadratmeter, ikke om antall mennesker. Vi besøkte en barnehage der som vi har litt kontakt med. De sang og vi sang, og så hadde vi selvsagt med noe godt. Jeg for min del har ikke vært i Kwinda før, så jeg er glad jeg fikk en anledning før jeg reiste hjem. Jeg kjenner jo lydene fra Kwinda godt, både de som siver inn soveromsvinduet mitt på nattestid, slik som trommer i forbindelse med dødsfall, og de som overdøver alle andre lyder på dagtid, slik som maismølla som har kraftig motor, men ikke lyddemper.

I og med at jeg har giftet meg med en kenyaner, har hverdagen også fått enkelte karakteristiske kenyanske innslag, slik som å lage chai til frokost. Forøvrig har den gamle brunosten min fått bein å gå på etter at Justus kom i hus. Jeg er ikke noen storforbruker av brunost, men Justus han må ha det, bare må ha det på brødskiva. Ellers lå det en høne og klukket på verandaen her om dagen, og Justus hadde invitert Astrid til å komme og slakte den. Under lunchen på bryllupsdagen vår, avslørte Astrid at hun hadde slaktet høne en gang før, og nå måtte hun bevise at hun kunne det. Jeg fikk ribbe høna, og det var for så vidt noe nytt for meg, men derfra og ut seilte jeg på gammel Lia-erfaring. Å koke en høne er ingen sak, selv for en Mzungu.

Nå er det snart bare en uke igjen til jeg reiser på besøk til Trøndelag. Jeg gleder meg til å være hjemme og ikke minst til å være sammen med Inger og de andre i familien, men samtidig har jeg lite lyst til å reise fra ny-familien min. Heldigvis har vi hele juli før gressenketida begynner for alvor. Ikke særlig kjekt akkurat det, men heldigvis kan jeg glede meg både til å komme tilbake til mitt høyt elskede Bergen og til kjekk jobb, gode kollegaer, trivelige venner og så videre. Jo da, det skal gå dette her, men heldigvis har vi godt med tid på oss ennå.

Bryllupsfesten

2008-05-29T08:49:00.001+03:00

Så er den store bryllupsfesten over. Det var en kjempeflott dag for oss begge, ja, for gjestene våre også, tror vi. Feststemninga har ikke lagt seg helt ennå, men hverdagen har uansett begynt. Og nå består hverdagen av helt nye elementer, men det får være til neste blogginnlegg, for nå er det bryllupet det skal dreie seg om.

Vielsen var på onsdag på et kontor nede i byen, og det var en offentlig tjeneste som ble raskt og effektivt levert, når den først ble levert vel å merke. Vi slapp inn tre kvarter etter tiden, men derfra og ut var det ikke noe sommel, det var unnagjort på under ti minutter, og hadde vi ikke hatt vitner til stede, så hadde jeg nok fortsatt vært litt i tvil.

Heldigvis fikk vi høytidsstemning i kirka på søndag. Velsignelsen var lagt inn som et ledd i den vanlige gudstjenesten, og forbønnshandlingen ble vakkert pakket inn med sang av Astrid, forloveren min. Vi var i den lutherske kirka i Nairobi sentrum, det er der Justus vanligvis går til gudstjeneste. Annabel fant selv veien fram til oss under forbønnshandlingen og knelte ned sammen med oss. Mange, også vi, ble rørt av det, og det eneste som ødela bildene var prislappene som fortsatt satt klistret fast under sandalene mine. Ja, ja, det er ikke så lett å huske alt.

Etter gudstjenesten ble den siste finishen lagt på kakene i all hast, og deretter var det fotografering før selve festen. Fem langbord var dekket på konferansesenteret, og der var det plass til hundre, bare et lite bryllup med andre ord, i alle fall i kenyansk målestokk. Det ble en flott fest med en god mix av norske og kenyanske innslag. Mange gode ord kom fra mange hold, men jeg tok ikke til tårene før de nasjonale arbeiderne kom dansende inn. Da måtte jeg forresten ut på gulvet selv også og svinge litt på hoftene. Ellers var det mer latter enn tårer, det ble en skikkelig gledesfest. Dere skulle virkelig ha vært her!

Mrs. Nyang'au

2008-05-21T19:16:00.002+03:00

Da er det gjort. Jeg har blitt fru Nyang'au. Vi har hatt en flott dag i dag, og vi ser også fram til kirkelig velsignelse og feiring på søndag. Det kommer nok en mer detaljert rapport i neste uke, men dere skal i alle fall få en liten titt på brudeparet i dag.

Bryllupsdato

2008-05-05T06:56:00.002+03:00

Vi har fått papirene, vi har kjøpt gifteringer og fått bryllupsdato. Gjett om vi er glade? Det blir vielse 21. mai og kirkelig velsignelse med påfølgende feiring 25. mai. Jeg reiser til Pokot som reiselærer i dag og blir borte i to uker, så er det bare hurra for 17. mai og bryllup neste. Det er nesten ikke til å tro. Jeg gjentar spørsmålet: Gjett om vi er glade?

En overraskelse

2008-04-27T19:36:00.001+03:00

Det kom brått på, det skal være sikkert. Det jeg trodde skulle være en trivelig frokost oppe hos Marianne, arrangert fordi vi ikke har sett så mye til hverandre i det siste, viste seg å være et overraskende utdrikkingslag, eller for vår del, en skikkelig utspisingsdag.

Dagen begynte for så vidt rolig og pent med deilig frokost for fire, men så begynte det å banke på døren... Den ene etter den andre dukket opp, og til slutt var vi ni. Fortsatt ante jeg fred og ingen fare, alle hadde mer eller mindre gode grunner til å stikke innom Marianne, og så var det jo trivelig da, å samles slik tilfeldig på en lørdags formiddag. Ikke før Astrid, henvendt til oss alle, sa ”skal jeg gå og hente bilen”, skjønte jeg at tilfeldighetene ikke var så tilfeldige likevel.

Jeg begynte selvsagt å grue meg med det samme. Hva kunne jeg bli nødt til å gjøre? Det aller skumleste var at det var en tromme i bilen, og jeg fryktet at jeg skulle til pers som gatemusikant. Heldigvis slapp jeg å spille tromme på gater og streder. Turen gikk til West Nairobi School, hvor det var marked. Der hadde damene leid en plass hvor jeg måtte sette opp en bod og selge tomme smørbokser, youghurtbeger, eggekartonger og lignende. Ved sånne anledninger gjelder det å overvinne seg selv og kaste seg ut i den håpløse oppgaven med iver og glød. Og sannelig, de tomme boksene fikk etter hvert bein å gå på. Noen kjøpte bokser fordi de syntes de var praktiske og billige, andre fordi de fikk en god historie om norske bryllupstradisjoner med på kjøpet, og noen la igjen en skilling eller to uten å ta med seg en boks, bare fordi de syntes det var stas at jeg skulle gifte meg med en kenyaner.

Heldigvis er damene her på tomta greie jenter, så etter at jeg hadde solgt det meste av bokseskrammelet, dro vi på piknik, og jeg fikk nyte en deilig lunsj i fred og ro. Jeg ble ikke urolig igjen før det kom en kenyaner som Astrid tydeligvis hadde en eller annen avtale med. Hva skulle skje? Plutselig var vi omringet av i alle fall hundre kenyanske skolebarn, og nervene mine frynset seg skikkelig til, men ungeflokken var visst bare en uplanlagt ekstrabonus, og snart var vi relativt alene igjen med den ene mannen. Han hadde kommet for å undervise i kenyansk sang og dans. Jeg innrømmer at jeg aldri har kjent noen dragning mot dansekurs, men må man så må man, og da gjelder det å gjøre det med godt humør. Når alt kom til alt ble det skikkelig artig, så nå, når jeg innimellom husker melodien, kan jeg faktisk synge på kisii, stammespråket til Justus, og danse til på afrikansk vis. Sangen handler om hvor vanskelig det er å finne god frukt, men det lar seg gjøre, og bare så det er klart, det er jeg som er den gode frukten!

Etter kurset var det bare kos. Først kubbespill i parken, og så fantastisk middag foran peisen på verandaen til Astrid. Jeg kom ikke i seng før i ett-tiden, og for en misjonær er det å anse som en skikkelig rangel. Som sagt, det kom brått på, men jeg fikk en fantastisk dag og sier hjertelig tusen takk til alle damene som var med, og en spesiell takk til hovedarrangørene Astrid, som skal være min forlover, og Marianne.

Og for den som lurer på når det blir bryllup, kan jeg ikke si annet enn at nå vet jeg at papirene er på veg, men hvor lang veien blir, det vet jeg ikke. Nå ser det ikke ut som om vi får giftet oss før i juni, eller kanskje i slutten av mai hvis vi er heldige.

Bongo

2008-04-21T19:39:00.001+03:00

Hele helga har jeg gått og frydet meg over endelig å ha fått sett noe så sjeldent som en bongo. Nå, når bildene fra helgas campingtur til Aberdares er lastet ned og nøye ettersett, viser det seg at bongoen likevel ikke var noen bongo, men en nokså alminnelig bush buck-hanne. Ja, ja, det var gøy så lenge det varte.

Selv om jeg har måttet trekke fra en bongo eller to, kommer helga meget godt ut på lista over fantastiske opplevelser. Egentlig har det vært en slags konfirmanttur, men i og med at det hadde blitt litt stusslig for meg og konfirmanten å dra på tur alene, supplerte vi med tre gode turkamerater. Aberdares har stått høyt oppe på ønskelista i alle fall ett år, og hadde jeg ant hvor fantastisk denne parken var, hadde jeg nok prioritert den for lenge siden. Det er nesten som å være i Norge, mente gjengen i baksetet. Det kan man godt si, når man ser barskogen, fossene, de blå fjellene og skjegget som vokser på trærne, men i det man kjører gjennom bambusskogen, treffer på en elefant eller ser et vortesvin skvette over veien, så innser man jo at likheten med Norge er svært begrenset.

Det var med litt skrekkblandet fryd vi campet, når vi visste at leoparden kunne ligge på lur bak nærmeste busk. Vi slo opp to telt tett i tett og fyrte bål, grillet og koste oss. På grillen kunne konfirmanten blant annet legge ørret som han hadde fisket ved fossefallene tidligere på dagen. Stappmette og stuptrøtte sa kvinneligaen ”god natt” i halv ti-tiden. Heldigvis ble ikke natta så våt og kald som fryktet, men ullundertøyet kom likevel godt med, for Aberdares strekker seg mot himmelen med over tre tusen meter.

Guttene hadde ikke engang slukket bålet og lagt seg, før vi fikk besøk rundt teltene. To bukker kom og brukte natta til å gnafse og gnage rundt teltveggene så det ble vanskelig å sove. Samtidig er det fascinerende å kunne være på nattsafari med lommelykt i teltåpningen uten at dyra blir redde og springer.

Denne helga har jeg virkelig lært å sette pris på Land Cruiser med firhjulstrekk. Veiene i den ene delen av parken var mildt sagt dårlige, og der de var bratte og dårlige, hadde vi ikke hatt sjanse uten god bil og kyndig veiledning fra konfirmanten. Jeg fikk prøvd meg litt jeg også, men jeg er glad for at Astrid, som er en tøffere og mer lekelysten sjåfør, tok den verste kneika.

Dag to gikk veien over fjellet og ned i den delen av parken som ligger mot Mount Kenya. Veiene ble bedre, fiskemulighetene færre og det ble flere og flere bøfler å se. Vi er tøff når vi sitter i bil, da kan vi godt kjøre tett på en bøffelflokk. Derimot var vi ikke spesielt begeistret for den ene bøffelen som på død og liv skulle ligge under en busk på rasteplassen når vi hadde tenkt å benytte fasilitetene. Etter litt fram og tilbake ble vi enige om at dette nok var en rolig og fredelig bøffel som kom til å la oss spise i fred. Det stemte heldigvis.

På vei ut av parken tok vi oss tid til å stoppe på Ark, en lodge som er bygd som Noahs ark med baugen mot et vann som er flittig besøkt av dyra i parken. Vi tok en pause med kaffe og brus foran panoramavinduene og lærte gjennom observasjon i alle fall to nye ting om bøfler. Leoparden som vi hadde håpet å se, viste seg ikke, verken der eller andre steder, men i gleden over å ha sett den bongoen som jeg likevel ikke har sett, gjorde det ikke så mye at kattene holdt seg hjemme.

Alle var enige om at det hadde hadde vært en fin tur, i alle fall helt til vi ble stående i kø på Thika Road, vel vitende om at de siste milene kom til å bli de lengste. Og når en inderlig gjerne vil hjem, er det vanskelig å ikke irritere seg over at tofeltsveien plutselig er femfeltsvei for de frimodige grøftekjørerne. Jeg innrømmer at med stor bil og et noe høyt stressnivå, var jeg lite villig til å slippe inn igjen i køen de bilene som laget seg ekstrafelt for å komme fortere fram, men som selvfølgelig endte opp med å skru trafikkorken enda tettere igjen. Neste gang tar vi ikke Thika Road hjem igjen. For at det blir en neste gang til fantastiske Aberdares, det tror jeg virkelig.

Sykkeltur

2008-04-06T20:18:00.000+03:00

I kveld har jeg unt meg bortimot en halvtime i dusjen. Det måtte til, for jeg var aldeles nedstøvet etter å ha vært på sykkeltur i Hells Gate Nasjonalpark. Jeg har hatt en deilig dag sammen med Astrid og Marianne, sebraer, gaseller, giraffer, aper og vortesvin. Min egen sykkel har stått urørt i borettslagets kjeller i snart tre år, og det merkes at jeg har noen ømme punkter som ikke var herdet godt nok for møtet med sykkelsetet. Likevel, det var verdt det, både fordi dagen i seg selv var herlig, og fordi jeg kan krysse av enda et ønske på turdrømlista mi.

Noen av dere lurer sikkert på om jeg bare har tenkt å skrive om sykkelturen, og slett ikke om større og viktigere ting. Det har faktisk skjedd mye stort og viktig de siste ukene. For det første var det godt å være hjemme, og tro det eller ei, det ble skitur på meg. I og med at min tidlige skikarriere er dårlig dokumentert, gir jeg dere et fotobevis på denne påskens vintersportslige innsats. For det andre, så har vi hatt misjonærkonferanse her i Nairobi, og store og viktige ting har blitt både tenkt og sagt og skrevet ned. Og for det tredje planlegger jeg bryllup. Mitt eget.

Det er ikke bare mitt bryllup selvfølgelig. Det er bryllupet til Justus også. Justus er enkemann og har datteren Annabel på tre år, så nå går jeg for full familiepakke og er glad og takknemlig for det. Dersom det er noen som håper på mange detaljer og intime betroelser her på bloggen, så kommer de til å bli skuffet. Bilder skal det likevel bli, som svar på forespørsler fra venner i Norge.

Hjemme er hjemme

2008-03-15T15:10:00.000+03:00

Det er lenge siden jeg har vært i Børsa, og lenge siden jeg har gått med boblejakke og vintersko og passet på å ikke skli på isen. Likevel er både været og føret kjent og kjært. Hjemme er hjemme tross alt. Jeg har alltid syntes at det har vært fint her, og hver gang jeg kommer hjem oppdager jeg på nytt hvor flott utsikten er, hvor godt jeg trives i det trønderske landskapet og hvor dypt røttene sitter selv om jeg er førstegenerasjonstrønder.

Jeg har gått diverse runder i bygda, først og fremst sammen med Inger. Hun ser så frisk ut at hun kunne ha lurt hvem som helst. Likevel har hun ikke klart å lure til seg en ny cellegiftkur etter at jeg kom hjem. Den har blitt utsatt to ganger fordi immunforsvaret hennes har vært for dårlig. Forhåpentligvis er kroppen hennes klar for en ny kur på mandag. Vi vet ikke ennå hvordan cellegiften virker på levra hennes, men selv føler hun i alle fall at behandlingen har hatt god effekt på tumoren i tarmen, for nå virker tarmen bedre enn på lenge.

Siden jeg kom hjem, har jeg tilbrakt mye tid i sofaen eller ved en velfylt tallerken, ikke akkurat verdens sunneste livsstil, men slik er det å være hjemme hos mor. Skapene, kjøleskapet og fryserne er fulle av fristelser, og anledningene til å kose seg litt ekstra er mange. Tida drøyer jeg med strikketøy og spill og tv-titting. Jeg trenger absolutt å oppdatere meg litt etter to, for ikke å si tre år på sidelinja. Nå begynner jeg å få oversikt over de nye stjerneskuddene i sportssammenheng og sentrale spørsmål i norsk politikk, men det er fare for at jeg kommer til å ha et par varige kunnskapshull som kommer til å bli synlig når jeg igjen tar opp en av mine favorittsysler, nemlig spørrespill.

Jeg har vært hjemme i en uke nå, og de første dagene gikk med til feiringen av pappas syttiårsdag. Jeg vet at jeg en gang i tiden syntes folk på sytti år var gamle, men nå synes jeg at begrepet ”godt voksen” passer bedre. Det henger muligens sammen med at jeg har kommet halvveis til sytti selv. I og med at pappa tilhører den kategorien av bursdagsbarn som har alt, ønsket han seg penger til et prosjekt i Kenya. Det setter jeg stor pris på. Mamma og pappa besøkte meg i Kenya i fjor, og siden det, har de ikke glemt verken landet eller folket.

Søndagstur

2008-03-02T21:21:00.000+03:00

Det er dessverre ikke til å komme forbi at tida mi her i Kenya nærmer seg slutten i denne omgang. Jeg tenker faktisk ikke så mye på det til hverdags, men når fridagene nærmer seg, gjelder det å tenke ut hva jeg ennå ikke har gjort eller sett og som jeg bare måååååå ha med meg før jeg flytter. Av den grunn ble det i dag en søndagstur til Lake Magadi sammen med Astrid og Marianne, mine svært entusiastiske turkamerater. Jeg er veldig glad og takknemlig for å ha dem her på tomta, for uten dem hadde det bare blitt få turer, eventuelt mange og ensomme turer.

Nede i The Great Rift Valley, ligger det sju innsjøer som perler på en snor. En av dem er Lake Magadi. I likhet med de andre sjøene har den ikke noe skikkelig utløp, derimot har den et saltinnhold som kan lure en nordmann til å tro at han ser snøskavler. Lake Magadi har også et rikt og rosa fugleliv, først og fremst besørget av flamingoene. Før vi dro, hadde vi en forestilling om at Lake Magadi også hadde severdige, varme kilder, men det viste seg at de ikke var spesielt severdige, men rett og slett vanskelig å se i det hele tatt. Hadde det ikke vært for masaien som sto og pekte, tror jeg ikke vi hadde funnet dem.

Det finnes en helt opplagt grunn til at det står en mann og peker på nettopp det vi har kommet for å se. Grunnen er behovet for å tjene til livets brød. Dette behovet deler han med mange, så masaikvinnene med sine mobile smykkeutsalg dukket opp like etter oss og satte seg tålmodig ned ved bilen vår og ventet på at vi skulle bli ferdig med å se på salt og flamingo og varme kilder. Nå har jeg ikke noen veldig trang til å handle flere masaismykker, men jeg kjøper ofte noe smått fordi jeg unner dem litt inntekt, dessuten er de svært strenge disse damene og stiller ikke opp til fotografering hvis vi ikke har kjøpt noe av dem først.

Jeg vet ikke akkurat hvor varmt det var ved Lake Magadi, men varmt var det. Reisehåndboken min antyder temperaturer på over 38 °C i skyggen. Det forutsetter selvsagt at man finner skygge, noe som var letter sagt enn gjort. Sant nok var det en del trær der, men det var glisne akasietrær som ikke kastet mer enn halvskygge. Under ett av dem inntok vi dagens medbrakte lunsj godt tilbakelent i medbrakte fluktstoler. Vi fikk selvsagt ikke være alene lenge. Han som hadde vist oss de varme kildene kom ruslende etter oss, og sener kom det flere til. Som nordmenn synes vi ikke noe særlig om at folk kommer tett på oss når vi helst vil være alene, for afrikanere innbiller jeg meg at det er en utenkelig tanke at noen vil være i fred. Dessuten gjelder det jo å holde seg i nærheten av slike blekansikt som oss i håp om at det skal lønne seg på ett eller annet vis. I dag ble det ikke utbetalt annen lønn enn vann, men den lønnen er heller ikke å forakte på et sted der drikkevann er en sjelden og verdifull ressurs.

Etter lunsj kjørte vi hjem igjen, og vi var enige om at det hadde vært flott med en air conditioner som fungerte. Åpne vinduer hjelper selvsagt, men kan ikke forhindre klissvåt bak og rygg. Jeg var ikke helt god i magen på vei hjem, slikt forekommer her til lands, og da er det ikke spesielt godt å kjøre på veier som har flere hull enn en gjennomsnittlig sveitserost. Å lete etter offentlige toaletter langs veien er et mislykket prosjekt, men det er utallige busker å velge mellom. Å velge busk blir straks kinkigere dersom man leter etter en uten folk i nærheten, men må man så må man, busk eller ikke busk, folk eller ikke folk.

Løver - en hverdagslig sak

2008-02-25T18:34:00.002+03:00

Den ene premieovernattingen min som jeg vant på julebasar, har nå kommet til nytte. Noen vil kanskje si at det å få lov til å ligge i telt ikke er stort til premie, men hvis jeg sier at teltet vårt hadde innlagt vannklossett og snakkende dusj, deilige senger og strøm, så burde skeptikerne skifte mening. Det var et flott sted, og selv om campen lå utenfor selve parken, lå løvene på lur bare et par hundre meter fra sengene våre.

Den snakkende dusjen fortjener et eget avsnitt, for dette var en førstegangserfaring. Da vi ankom campen, eller rettere sagt da vi ankom noen busker i nærheten av campen, ble vi mottatt av masaier som tilbød vaskekluter og eplejuice i velkjent lodge-stil. Vi ble vist vei til teltet vårt og fikk en grundig innføring i teltets fasiliteter. Skulle vi dusje, var det bare å rope på Jacob. Jo da, jeg ville gjerne dusje. Ikke noe problem. Jacob varmet vann og stamklatret opp bakre teltstang og fylte tanken. Nå er det klart! Skulle jeg virkelig kle av meg når det bare var tretti centimeter og en teltduk mellom meg og denne Jacob? Teltduken var heldigvis tjukk, så jeg skyndte meg inn i dusjen og trakk i snora, og nedover meg strømmet det deilig, varmt vann med så godt trykk at selv jeg som har tomtas mest fasjonable bad skulle ønske jeg kunne bruke Jacob til hverdags. Er du ferdig, eller vil du at jeg skal hente mer vann? Mer vann hadde vært fint!

Jeg har vært i Masai Mara en gang før, men likevel føltes det som å være på et helt nytt sted. Denne gangen var parken grønn og frodig i stedet for gul og tørr, og dessuten er parken så stor at vi for det meste kjørte på steder hvor vi ikke var forrige gang. Det å se det fantastisk nydelige landskapet var i seg selv turen verdt, så alle dyrene var nesten for bonus å regne.

Det er ikke til å komme forbi at turismen i Kenya har gått brått ned etter jul. På reisebyrået sa de at før var det vanlige at én løve hadde tjue biler rundt seg, men nå kunne vi forvente oss tjue løver rundt vår ene bil. Jeg trodde det vel bare sånn halvvegs, men nå gir jeg reisebyrået rett. Vi så mer enn tretti løver i løpet av helga, og høydepunktet var å få være alene med en flokk på seksten løver.

Av andre høydepunkt nevner jeg serval-katten, den har jeg ikke sett før, og hyeneflokken på elleve. Flodhestene var også i farta og underholdt oss med et uvanlig høyt aktivitetsnivå. En av flodhestene var ikke mer enn én dag gammel. Det var også artig å se hvordan løvene gjemte ungene sine inne i tette busker slik at de ble helt usynlige dersom man ikke allerede visste at de var der. Det er bare å bli grønn av misunnelse folkens, safaritur er en fantastisk opplevelse som ikke et eneste program på Animal Planet eller National Geographic kan måle seg med.

Søndag

2008-02-17T21:10:00.002+03:00

Det er mange av misjonærene her i Kenya og Tanzania som har egne blogger. Hvor oppdaterte bloggene er, varierer veldig. Det er selvsagt lettest å skrive nye innlegg når man har opplevd noe utenom det vanlige, og det skjer som regel når man er på tur. Nå har jeg ikke vært på tur på en stund, og dermed har det blitt en nokså forsiktig start på det nye blogg-året. Ikke for det, her trenger man ikke å reise langt for å oppleve noe nytt eller se noe rart. For ikke mange dager siden så jeg for eksempel noe jeg aldri har sett før, rett borti veien her. Vi hadde klatret over de siste fem fartsdumpene og var nesten klar til å svinge inn til stasjonen da det kom en pickup imot oss. Den svingte over veien og avslørte sin brede last: Et folkevognkarosseri var satt på tvers av det lille lasteplanet til pickupen, og ikke nok med det, inne i denne forhenværende folkevognen satt det en dame ved rattet. Jeg sier det igjen, de beste bildene får jeg aldri tatt.

At det lukter løk og krydder av fingrene mine på en søndagskveld er verken nytt eller rart. Alle gode ting er tre, heter det, og nå har jeg spist på etiopisk restaurant tre søndager på rad. Jeg har nevnt før at etiopisk restaurant er en skikkelig slager i misjonærflokken, og hvis noen skulle mene at det er mangel på bordskikk å spise med fingrene fra felles fat, så finnes det vel knapt en misjonær som har bordskikken i behold. Det er forresten en kjempeflott fellesskapsopplevelse å dele et måltid på den måten, skjønt på det jevne setter jeg pris på å ha min egen tallerken.

Det er ikke mange barn på tomta her i år, så det vil vel være å skryte dersom jeg sier at jeg underviser en konfirmantklasse for tiden. Sannheten er at jeg underviser én konfirmant. I dag har vi vært i Resurrection Garden, en nydelig meditasjonshage med store relieffer og mosaikkbilder med motiver fra Jesu liv. Det er et flott sted for stillhet og ettertanke. I en del av hagen har de satt opp mange marmorplater med fadervår på ulike språk. Det var en spesiell opplevelse å se fadervår på mange av de ulike stammespråkene henge side ved side og vite at Gud vår Far forener også dem som har stått sterkt imot hverandre her i Kenya den siste tiden.

Jeg har jobbet mye med fagplaner for neste skoleår i det siste, og derfor tar jeg meg selv i å tenke ”hvilke andre innholdsmomenter” har denne søndagen hatt. Læreryrket er sannelig ikke fritt for yrkesskader. Uansett, andre innholdsmomenter er gudstjeneste og kirkekaffe. En helt vanlig søndag med andre ord.

Om fjorten dager blir det Norges-tur på meg. Inger har begynt med cellegiftkur, men er stort sett hjemme i Børsa. Hun skal ha cellegift to dager på rad med fjorten dagers mellomrom i tiden framover. Det virker kanskje rart å si at jeg gleder meg til å komme hjem og treffe henne i og med at jeg tar turen fordi hun er alvorlig syk, men jeg ser virkelig fram til å være sammen med både henne og resten av familien og ikke bare leve på rapporter og bekymringer her nede. Hele familien er glad og takknemlig for alle dere som er med og ber for Inger, og vi håper dere vil fortsette med det.

Siste nytt

2008-02-04T20:47:00.000+03:00

Jeg er vanligvis ikke plaget av skrivesperre, men nå sitter jeg her og vet ikke helt hvordan jeg skal sette ordene sammen. Det er bare litt over en uke siden jeg fikk den triste meldinga hjemmefra om at Inger, søstra mi, har fått kreft med stor spredning både i tarmen og i levra. Mandag om en uke setter de i gang med en kraftig cellegiftkur. Inger var her på besøk i jula sammen med to venninner, så vi har heldigvis nettopp fått være sammen. Hun har ikke vært seg selv i høst og skulle undersøkes på sykehus bare to dager etter at hun kom hjem fra Kenya, siden det har det kommet flere triste beskjeder om kreft og spredning.

Foreløpig blir jeg her, selv om tankene mine stort sett er i Norge nå om dagen. Litt ut i semesteret satser jeg på en tur hjem for å være sammen med Inger. Det blir for lenge å vente til sommeren nå som jeg vet hvilket tøft behandlingsløp hun har foran seg. Men jenta har humør, eller tumor-humor som det nå heter, og jeg har lovet å komme henne til unnsetning med et utvalg lekre, afrikanske parykker dersom det blir behov.

Siden forrige blogg har jeg vært en tur på Kiabakari. På grunn av urolighetene her til lands må vi velge vei med omhu, så det ble en todagersaffære via Arusha og gjennom Serengeti. Min forrige Serengeti-opplevelse var så enorm at jeg faktisk så frem til å sitte bak i en Land Cruiser og riste med knærne oppunder haka, men denne gangen hadde dyrene tydeligvis funnet grønnere gress på den andre siden av gjerdet. Bonusen var trivelig selskap i bilen, jeg haiket med Steinskog med gjester, og flybillett hjem igjen.

Jeg fikk med meg flere fine opplevelser på Kiabakari før de triste beskjedene og søvnløse nettene kom. Nok en gang en hjertelig takk til familien Vorhaug som tar seg veldig godt av meg når jeg kommer. Selv om vi bare har en liten skole med to elever, koser jeg meg veldig på Kiabakari, og det på tross av at førsteklassingen denne gangen stadig gikk rundt og fantaserte om å legge en tegnestift på stolen min. Det greide han heldigvis ikke, for familien var kun i besittelse av tegnestifter med kulehode, og slike er det vanskelig å få til å stå på lærerens stol.

Et av høydepunktene denne gangen, var å få være med hjem til en av bibelskolejentene som jeg ble kjent med i høst. Tidligere har jeg alltid vært sammen med misjonærer som behersker swahili når jeg har vært på besøk hjemme hos folk som ikke snakker engelsk, men nå fikk jeg prøve meg alene. Heldigvis har jeg blitt så godt kjent med damene på bibelskolen at de kjenner ordforrådet mitt godt nok til alltid å komme i mål med det de vil si. Det tar bare litt tid.

Selv om det har vært mange triste dager nå, er det mye godt og kjekt å fortelle også. For det første er jeg omgitt av flotte folk, mye omsorg og mye forbønn. Misjonærflokken er god å ha når veien hjem er veldig lang. Ellers har juleposten endelig kommet fram, og det setter jeg selvsagt pris på. Nå henger det flust av ferske barnebilder på kjøleskapet, og jeg er sånn rimelig oppdatert på nytt fra venneflokken. Årets julebrevpris går til Kristin Husby for en fantastisk artig rapport fra gårdslivet på Nord-Møre.

Kibera

2008-01-13T20:45:00.000+03:00

Nå har jeg vært hos Kirsten og lånt bilder, for jeg vil gjerne gi dere et lite glimt av det jeg har sett i dag, og selv dro jeg dessverre av gårde i morrest uten fotoapparat. Kontrastene er store, for sammen med fire av tomtas damer startet jeg dagen med forkost på et superlekkert hotell før vi gikk på gudstjeneste i Kibera-slummen.

Det er ikke bilder fra fasjonable Holiday Inn jeg har tenkt å legge ut på bloggen, selv om stedet er vel verdt å se. Nå er det ikke slik at vi i misjonærflokken har for vane å ta søndagsfrokosten ute på byens mest eksklusive hoteller og restauranter, men jeg var ikke den eneste med vinnerlykke på julemessa i november, så i dag fikk vi nyte frokosten på Astrids gavekortbekostning.

De bildene jeg ønsker at dere skal se, er bildene fra Kibera. For den som har fulgt med i nyhetene den siste tiden, så lyder navnet Kibera antakeligvis kjent, for i Nairobi er det i denne slummen det har vært mest valguro. Den lutherske kirka i Kenya hadde både kirke, prestebolig, klinikk og førskole i Kibera, men nå har de ikke stort mer enn en branntomt igjen.

Kirken står ennå, men alt av verdi er stjålet og taket og alterveggen er delvis brent. Likevel var dette et godt gudshus å være i i dag, og vi som fikk være med og feire gudstjeneste med både dåp og nattverd ble minnet om at det er vi som er Guds kirke på jorden og at kirken står selv om huset faller.

Etter gudstjenesten fikk vi en omvisning i førskoleruinene. Mange hadde vært der før og visste hvordan skolen en gang så ut. Jeg var der for første gang, men jeg legger likevel ut et av Kirstens bilder for at dere skal få se hva som har gått tapt i brannen. Det er forresten ikke bare i brannen ting har gått tapt, for før bygget ble påtent ble det tømt for hver minste ting av verdi. Da snakker vi ikke bare om løse gjenstander, både toaletter og vannkraner ble stjålet, ja til og med dørene og strømmåleren ble tatt. Alt dette skjedde på dagtid, og flere av kirkens folk sto maktesløse og så på hvordan byggene ble ribbet og påtent. Midt oppi det hele har de evne til å uttrykke takknemlighet, blant annet for at de omtrent femti førskolebarna ikke var til stede da dette skjedde, og de har vilje til å bygge opp igjen det som er revet ned.

På dager som dette gir jeg kollekten min med stor glede, og jeg er ikke den eneste. Det trengs mange penger for å bygge opp igjen det som var. Hvor viktig dette arbeidet er, det skjønner jeg når jeg får høre at for en del av disse førskolebarna i slummen er skolemåltidet antakeligvis det eneste måltidet de får om dagen.

Rapport

2008-01-08T21:46:00.000+03:00

Kenya har fått mye norsk mediadekning i det siste, og både ordene og bildene har vært sterke. Selv har jeg blitt en trofast BBC-lytter, og slik følger jeg utviklingen her i landet så godt jeg kan. Det er ingen grunn til å være urolig for meg. Jeg har det trygt og godt på alle måter, selv om drømmen om å ta seg en skikkelig tur utfor tomta igjen, vokser for hver dag som går.

Jeg har ikke sett noe av uroen på nært hold. I og med at jeg ikke har tv, har sannsynligvis mange av dere hjemme i Norge mye tydeligere bilder herifra på netthinna enn det jeg har. Da vi kjørte fra flyplassen og hit til tomta 30. desember, så vi flammene og røyken inne i Kibera, og de første dagene kunne vi høre tåregasskuddene derfra, ellers har det vært stille rundt oss. Men selv om det er stille her, får vi jo høre om alt det sørgelige som har skjedd og fortsatt skjer rundt omkring i landet. Det er mange mennesker som lever i frykt nå, mange som står uten hus, mat og klær, mange som ikke vet hvor de skal gjøre av seg, mange som ikke våger å legge seg til å sove om natta. Herre, miskunne deg!

Situasjonen er ennå ikke avklart, men nå forhandles det i alle fall, og det flyges inn fredsmeglere både fra andre afrikanske land og fra resten av verden. Det snakkes om nyvalg og det snakkes om midlertidig regjering, og vi som bor på norsketomta er med på å be om fred og gode løsninger. I tillegg ber vi om forsoning, for her er det mye urett som er begått og mange sår som må leges.

Jeg skulle egentlig ha reist til Kiabakari i Tanzania i går, men reisen er utsatt omtrent en uke. Den vanlige veien går vestover og inn i de områdene som har vært hardest rammet av uroen. Nå blir det en alternativ reiserute gjennom mer fredelige områder. Denne uka blir det altså ikke noe undervisning på meg, så jeg har gått i gang med andre arbeidsoppgaver. Jeg lager årsplaner for neste år, rydder og teller. Hvis noen av dere lurer, så er det omtrent 7500 bøker på biblioteket og et helt landcruiserlass med gamle lærebøker på søppeldynga. Man slipper ikke billig unna varetellingen fordi om man har flyttet til Afrika.

Godt nytt år!

2008-01-01T13:29:00.000+03:00

I dag er det første nyttårsdag, og jeg og mine julegjester holder oss godt innenfor strømgjerdet til NLM i Nairobi, for å unngå valgkampene som har foregått i Kenya de siste dagene. Vi har det trygt og godt på alle måter, og siden vi nettopp har vært fem dager på kysten for å gjøre oss brune og fete, lider vi ingen nød selv om vi må ta til takke med å spise det som tilfeldigvis finnes i skapene.

Heldigvis var det meste av ferien til gjestene mine og både safarituren og kystdagene unnagjort før det ble viktig å holde seg inne. Vi har med andre ord hatt ei god jul med fine opplevelser både i Nairobi, i Samburu og på Tiwi beach. Turen til Samburu var første høydepunkt, og selv om ”the big five” ikke var fulltallig til stede, gledet vi oss over å se både små og store dyr. Vi fikk ikke sett annet enn halen av en leopard, men både løver og cheetaer gjorde det de kunne for å trøste oss.

Julaften feiret vi her i Nairobi. Da pinnekjøttmiddagen var vel fortært, flyttet vi ut på verandaen hvor juletreet stod pyntet og peisen brant. Dessverre er det vanskelig å fotografere god stemning, så dere får tro meg på mitt ord; verandajul er ikke å forakte.

Romjula har vi tilbrakt på kysten utenfor Mombasa. Det er ikke stort annet å si om det enn at det var fantastisk deilig. Forrige skoleår hadde jeg bare én tur til kysten, men dette semesteret har det blitt tre. Det er like herlig hver gang å ligge og snu seg på en solseng, lese gode bøker og gå til duk og dekket buffet.

Så begynte valguroen, og vi endte opp med å tilbringe tolv timer på meget ubehagelige benker på flyplassen i Mombasa. Slike lidelser er selvsagt for ingen ting å regne når man kommer seg trygt hjem til slutt. Det er annerledes for ufattelig mange kenyanere som ikke har noe annet valg enn å være der de bor, enten det brenner rundt dem eller ikke. Vi har bedt mange bønner om fred de siste døgnene og fortsetter med det.

I fjor var det en skikkelig nedtur at juleposten ikke kom før langt ut i januar. E-julebrevene kommer selvsagt fram i tide, og jeg gleder meg over dem, men ingen ting er som et godt, gammeldags brev eller kort med frimerke og stempel på. Jeg benytter derfor anledningen til å sende en hjertelig takk til familien Østertun som er så Afrika-erfarne at de fikk posten fram til jul. Den sørgelige sannheten er at de er de eneste som foreløpig har funnet vegen til min posthylle. Jeg trøster meg med at det sannsynligvis venter julepost på meg når jeg kommer tilbake fra Kiabakari den siste helga i januar.

Så til alle dere som har tatt en pause i nyttårskonserten for å surfe litt på nettet før hoppukesendinga begynner: ET RIKTIG GODT NYTT ÅR TIL DERE!

Sola skinner på meg

2007-12-01T18:53:00.000+03:00

Siden forrige blogginnlegg, har jeg fått et par utidige henvendelser fra såkalte venner som synes jeg tilbringer vel mye tid på kysten, derfor hadde jeg bestemt meg for å skrive et detaljert innlegg om min nye arbeidshverdag på Rosslyn Acadamy. Dette innlegge skulle skildre i detalj hvordan det er å sette seg i bilen klokken 06.25 hver dag og klemme seg gjennom Nairobi-trafikken for ikke å kunne vende hjem igjen før neste rushtid, trett og sliten etter en lang dag. Nå har jeg ikke rukket å skrive dette innlegget om hvordan jeg, i tillegg til å undervise i norsk og matte, må springe mellom klasserommene til Miss Porter og Miss B for å tolke i Language Art og Social Studies. Hvis noen nå spør meg om de engelske rettskrivingsreglene ved bruk av ulike prefikser og suffikser kan jeg svare bedre enn jeg har gjort på femten år, og dessuten er jeg ganske oppdatert på det gamle Hellas. Men dette detaljerte innlegget som jeg hadde halvveis klart i hodet, det blir det ikke noe av. For det første er jeg ferdig med perioden min på Rosslyn i denne omgang, og for det andre har jeg viktigere ting å skrive om.

I dag har vi hatt nordisk julemesse på svenskeskolen. Som nevnt før, har jeg strikket og sydd jevnt og trutt utover høsten for å bidra til julemessa og det gatebarnprosjektet som vi samler inn penger til. Det er ikke til å komme forbi at vi fikk oss en nedtur i oktober, da det viste seg at hele posen med både ferdige og uferdige julemesseprodukter hadde gått på søppeldyngen. Jeg skulle av gårde til Kiabakari og gikk derfor for å levere posen til en av de andre julemesseentusiastene slik at vår flotte misjonskvinneinnsats kunne gå sin gang selv om jeg ikke var hjemme. Jo da, jeg gikk av gårde med posen, men fant et tomt hus. Nå er vi ikke så nøye på låsing og slikt her på tomta, så jeg åpnet bare døra inn til kjøkkenet og satte posen midt på gulvet for at den skulle være synlig når husets frue kom hjem. Et par uker senere fikk jeg en telefon med etterspørsel etter julemessesakene. Jeg bedyret at de hadde jeg levert fra meg for lenge siden, men i den andre enden av telefonen ble det bedyret at posen aldri var mottatt. Så ble det leteaksjon og greier, men alle julestrømpene og julehjertene, stoffene og blondene var sporløst forsvunnet. Senere etterforskning har konkludert med at hushjelpen antakeligvis har oppfattet posen som en søppelpose og gjort sin plikt.

Ja, ja, vi klarte uansett å stable på beina en anstendig bod, men jeg må innrømme at det har gått flere timer til søm i det siste enn det jeg egentlig har hatt tid til eller satt pris på. Men nå skal jeg ikke klage, for i dag har jeg fått min lønn og vel så det. I det store felleslotteriet hovet jeg inn følgende premier: Sandwich toaster, gavekort på klipp og føn, gavekort på to netter for to med full board på lodge i Masai Mara, enda et gavekort på to netter for to med full board på lodge i Masai Mara og til slutt en snerten mobiltelefon. Jeg har hørt det er sagt at lykken står den kjekke bi, men jeg regner det som mer sannsynlig at den som tar mange lodd har store vinnersjanser. Uansett, loddpengene viste seg å være en god investering.

Malindi

2007-11-26T20:45:00.000+03:00

Dette skulle selvsagt ha vært en tekst om hvordan jeg har brukt helga til å kjempe meg gjennom krattskogen med en panga i hånden, etter å ha kjørt meg fast i dyp gjørme, da jeg i misjonens tjeneste var på veg til en avsidesliggende kirke for å delta i gudstjenesten der. Det skulle vært en fortelling med insekter, blod, svette og tårer og kanskje til og med en giftig slange. Bortsett fra det med svette, er dette scenariet så langt fra sannheten som det går an å komme. Og ja da, dere skal få lov til å spørre om ikke en misjonær burde ha dårlig samvittighet når hun i stedet for å sitte på en stokk eller en krakk i en jordkirke på søndags formiddag har valgt å legge seg på en solseng med en god og aldeles verdslig bok som lektyre og med bølgeskvulp fra det Indiske hav som akkompagnement.

Men det har jeg ikke, dårlig samvittighet altså. Jeg har tvert imot masse ny energi, litt mindre sparepenger, litt spredt rød, rosa og brun farge og veldig godt humør. Bilder har jeg ikke mange av denne gangen heller, årsaken er fortsatt bikinibildevegring, men dere skal få et par glimt fra de fargerike bodene som ligger som perler på en snor langs stranda ved siden av Turtle Bay, et superfantastisk all inclusiv-hotell. Lengter jeg tilbake til Norge nå i sure november? Ikke i det hele tatt!

Zanzibar

2007-11-05T20:34:00.000+03:00

Man kan spørre seg hvorfor jeg ikke har flere enn en femten-tjue bilder på minnebrikken etter å ha vært på Zanzibar, et av verdens mest ettertraktede ferieparadis, i nesten en uke. Svaret er enkelt. Jeg er ikke spesielt begeistret for bikinibilder. Og denne uka har jeg virkelig fått slite på bikinien.

Det har vært fantastisk godt å bare ligge i sola og lade batteriene; lese, tenke, bade, slumre, smøre seg, snu seg, lese, tenke, bade, slumre...

Etter fire dager på stranda pakket vi koffertene og forflyttet oss til Stone Town for å være kulturelle. Vi besøkte sultanens palass og gikk fra dør til dør for å nyte de fantastiske utskjæringene som byen er kjent for, vi gikk på restaurant eller kafé straks vi hadde litt ledig plass i magen, vi gikk i butikker, prutet på priser og brukte swahilien vår for alt den var verdt, vi nøt livet og gratulerte oss selv med et godt ferievalg.

Vel hjemme kan jeg sette et kryss ved enda ett av de reisemålene som har stått øverst på ønskelista ganske lenge: Zanzibar X

Tur

2007-10-27T22:58:00.000+03:00

Det finnes et bittelite ord på tre bokstaver som, på tross av sin beskjedne lengde, er ett av mine absolutte favorittord. Jeg anser meg selv som svært privilegert, for det byr seg stadig vekk en anledning til å bruke dette fantastiske ordet. De siste dagene har jeg brukt det svært ofte. Jeg har brukt det i Nairobi, i Nakuru, i Kericho, i Kisii, i Tarime, på Kiabakari, i Mwanza og i Serengeti. Ordet er tur.

Jeg har vært på en fire dagers festreise gjennom Kenya og Tanzania. Første etappe gikk fra Nairobi til Kericho. Kericho er te-hovedstaden i Kenya, og som seg hør og bør tok vi inn på Tea Hotel. Tea Hotel har antakeligvis vært nokså flott en gang i tiden, men nå inspirerer det til å stifte organisasjonen ”Interiørarkitekter for Afrika”. Selve hotellet hadde altså oppussingspotensial, men hagen var lekker, og teåkrene var ubeskrivelig vakre. Vi fikk en flott omvisning i teåkrene etter frokost før vi gikk løs på vår andre dagsetappe.

Veien videre gikk også gjennom teåkrer. Vi fant den fantastiske ”snarveien” til Kisii som jeg lærte for tre uker siden. Dette veistrekket går gjennom et landskap som er så nydelig at det er vanskelig å snakke om det uten å bruke klisjeer. Bildene yter heller ikke landskapet rettferdighet, men jeg lar dem likevel tale for seg selv.

Før vi kom til Kisii fylte vi bilen med distriktets berømte ananaser og kokebananer. Det er en opplevelse å handle langs veien. Vi hadde ikke før stoppet bilen før vi var omringet av folk og frukt. Jeg måtte brøyte meg vei mellom fruktselgerne for å få åpnet bakdøra, og før jeg fikk sukk for meg, var bagasjerommet fylt opp av ananas jeg ennå ikke hadde kjøpt. Det er jammen ikke enkelt å avslå en handel når varene allerede ligger i bilen, men så er det vel heller ingen grunn til å avslå handelen når man får fem-seks ananas til under ti kroner.

Etter en relativt rask grensekryssing innlosjerte vi oss hos familien Steinskog i Tarime. Der fikk vi deilig middag før vi hadde torsdagsbønnmøte sammen. Fredagsplanen var å komme seg raskt fra Tarime til Kiabakari. Det var lettere sagt enn gjort. Det er mye politi langs veiene både i Kenya og Tanzania, og som regel blir vi bare vinket videre. Vi hadde hørt at det ikke var så enkelt å kjøre rundt med en Kenya-registrert bil i Tanzania, og nå fikk vi erfare det. Førerkort? Alt i orden. Forsikringspapirer? Alt i orden. Varseltrekanter? Alt i orden. Brannslukkingsapparat? Et lite øyeblikk... Vi har helt sikkert brannslukkingsapparat i bilen, tenkte vi, det har vi jo i alle bilene, så nå når vi låner bilen til sjefen sjøl... Så tømte vi bilen for poser og kurver, kofferter og vesker, kokebananer og ananas. Det så snart ut som om vi holdt loppemarked i grøftekanten, men på tross av at vi finkjemmet bilen, var det umulig å finne brannslukkingsapparatet.

Ja, ja, så ble det altså bot. Tjuetusen tanzaniashilling. Vi tok med oss de to politimennene til politistasjonen i Tarime for å få skikkelig kvittering på utlegget, og mens jeg ventet på å få betale, returnerte Astrid og Kasy til Steinskog for å låne brannslukkingsapparat. Miss B J O R D A L S B A K K E. Politimannen som fylte ut papirene syntes at jeg hadde et riktig så festlig navn. Dette måtte han få flere kolleger til å lese og le av. Og så ble det ”politiavhør”. Hvorfor var jeg ikke gift? Hadde jeg en forlovede? Hvor gammel var jeg? Kunne jeg ikke bare finne meg en afrikaner? Det er alltid den samme leksa. Jeg har rett og slett begynt å lure på om jeg skal melde meg inn i taperforeningen. Til slutt fikk jeg lov til å betale, og så kunne vi kjøre videre med et brannslukkingsapparat som var så stort at det fylte et helt sete. Om vi nå ble stoppe igjen, kunne vi i alle fall forsvare oss på det punktet.

Noe forsinket ankom vi Kiabakari og familien Vorhaugs nystekte vafler og nybrente kaffe. På vegen videre tok vi med oss reiselærerkollega Marianne. Hun har ett års fartstid i Mara fra forrige periode og visste akkurat hva vi skulle gjøre for å få ei fortsatt kjekk turhelg. Første programpost var Mwanza, Tanzanias nest største by. Bare det å kjøre hit og dit i Afrika er en flott opplevelse, for landskapet skifter stadig og et hvert sted har noe nytt å spennende å by på i så måte. Innover mot Mwanza lå for eksempel mange av husene oppunder store, stilige kampesteinshauger.

I Mwanza gikk vi på kafé og på markedet. Nok en gang konkluderte jeg med at det tanzanianske kjøkken overgår det kenyanske. Vi kjøpte et assortert utvalg av lokal fingermat laget av kjøtt og mel og poteter og diverse uidentifiserbare ingredienser, og det smakte utmerket godt. På markedet ble det kurv og krukkehandel på de andre. Jeg for min del stilte bare min pengepung og min bærekraft til disposisjon for de andre.

Etter å ha besøkt Mwanza tok vi inn på Speke lodge og nøyt luksuslivet i to lekre bungalower. Der fikk vi blant annet frokost på verandaen, bare noen meter fra Viktoriasjøen og med god flodhestunderholdning. Herlig. Det ble riktig mange flodhester i løpet av dagen, for vi dro på dagsutflukt i Serengeti. Vi kjørte nokså mange mil og så ufattelig mye. Jeg overdriver ikke når jeg sier at vi så mange tusen dyr til sammen. Høydepunktene var en løvefamilie som vi så på riktig nært hold, jeg nevner ikke med et ord hvordan vi kom så tett på dem som vi gjorde, og så leoparden selvfølgelig.

Nå har jeg overtatt reiselærerstaffettpinnen etter Marianne og blir her på Kiabakari i fjorten dager. Jeg skal en snartur innom Nairobi den 27. oktober, og da skal jeg prøve å få denne teksten og noen bilder ut på bloggen før jeg kaster meg på flyet til Zanzibar.

Nødnummer

2007-10-07T15:03:00.000+03:00

I håp om en helgeopptur heiv jeg meg med på en søndagsutflukt til Nasjonalparken her i Nairobi. Vi satte stødig kurs mot parken i sekstiden i morrest, og på tross at vi nok en gang himlet med øynene over hvor komplisert og tidkrevende det kan være å kjøpe en enkel inngangsbillett, så fikk vi en bra start på turen. Før vi hadde tatt den første svingen, hadde vi sett både vortesvin og bush duiker. Det hele så riktig lovende ut.

Nedturen kom brått og brutalt før klokka hadde rundet sju. Vi stod fast i gjørme og kunne ikke komme oss verken fram eller tilbake. På tross av at ”The Big Five”, med unntak av elefanten, er godt representert i parken, tok vi mot til oss og gikk ut for å skubbe. Vi skubbet både foran og bak, men oppnådde vel ikke annet enn at bilen sank enda dypere ned i gjørma. I slike stunder er det godt å vite at Nasjonalparken har et nødnummer som de alltid gjør gjestene sine oppmerksomme på.

Vi ringte og ringte og ringte, men det var ikke snakk om at noen ville ta telefonen. Det er selvsagt vel og bra å ha et nødnummer, men det hjelper lite når nødtelefonen ikke er bemannet. Vi måtte til slutt ringe vår egen sjef, og han måtte kjøre bort til Nasjonalparken og gjøre dem oppmerksomme på at vi trengte hjelp. Det ordnet seg altså til slutt.

Da vi var kommet opp på tørt land igjen, fortsatte vi turen. Løvene og leopardene lå i dekning, men ellers så vi litt av hvert. Noe av det artigste var strutsemora med femten unger som ikke ville gå av veien for en land cruiser. Mora bruste truende med fjærene når vi kom for tett på, så vi måtte kjøre i hælene på dem en god stund før vi til slutt klarte å snike oss forbi. Ellers består dagens liste av sebra, giraff, bøffel, eland, reedbuck, neshorn, impala, hartebeest, bavian og skilpadde.

Jeg har smilt, men det gikk over

2007-10-06T18:18:00.000+03:00

Det er helg, den siste i Nairobi før jeg går løs på en ny økt på Kiabakari. Nå gjelder det å utnytte storbyluksusen til fulle. Jeg fikk en skikkelig god helgestart på skjønnhetssalong på torsdag: hårklipp, farging av vipper og pedikyr for en slikk og ingen ting. Det er godt å bli dullet og stelt med, og sandalføttene min trenger virkelig en overhaling i ny og ne.

Fredag ettermiddag gikk turen til en etiopisk restaurant hvor man også får mye for pengene. Maten er utrolig god der, og det er ikke tvil om at dette er den restauranten i Nairobi som oftest får besøk av NLM’s misjonærer. I ettertid har jeg likevel begynt å angre på at jeg dro. For det første måtte vi stå i bilkø i en og en halv time for å komme oss hjem igjen. Hvis vei–fart–tid-kunnskapen min ikke er utgått på dato, gir følgende regnestykke gjennomsnittshastigheten vår: 14 kilometer delt på en og en halv time er lik 9,3 kilometer i timen. Jeg sier ikke mer.

...eller jo forresten, jeg sier mer, jeg sier at jeg bare tre kvarter etter at jeg kom hjem satte meg i en bil igjen. Turen gikk fram og tilbake til flyplassen. 48 kilometer delt på to og en halv time er lik 19,2 kilometer i timen. Nå sier jeg ikke mer.

I tillegg til kø, gav en kraftig mageknipe grunn til å angre på restaurantbesøket. Det ble en søvnløs natt og ord som matforgiftning og amøber svirret rundt i mitt stuptrøtte hode. Disse tankene var likevel ikke mer forstyrrende enn lyden fra nabolagets diskotek. Jeg kom meg selvsagt gjennom natten, og jeg kom meg gjennom en god roman, så mageknipen var da godt for noe.

Når jeg til slutt kunne stå opp, hadde jeg mest lyst til å gå å legge meg igjen, men jeg valgt å ta fram symaskina og gå løs på en misjonskvinnes hovedoppgave her i livet, nemlig forberedelser til julemessa. Halvveis i en julestrømpe fikk jeg besøk av noen av tomteungene som også ville drive med forming, og dermed gikk vi i gang igjen med den aktiviteten som har toppet hitlisten i over et år nå: Garntroll.

Mange timer og fem garntroll senere sitter jeg nå og koser meg med dagens gullkorn. Det kom fra en av gjestene mine da jeg skulle ta bilder til dette blogginnlegget. Jeg lirte selvsagt av meg den vanlige fotografoppfordringen om å smile, og da fikk jeg et svar som også oppsummerer min egen helgeopplevelse: ”Jeg har smilt, men det gikk over”.

22

2007-09-22T22:13:00.000+03:00

1: Klokken er 05.30, og det er på tide å stå opp. Vi har planlagt å snike oss ut av Nairobi før morgenrushet. Bilen er pakket og bilpapirene er dobbeltsjekket. Jeg har sovet godt hele natten på tross av at jeg er spent på turen vi har foran oss. Ingen kan påstå at jeg er noen dreven langtransportsjåfør, og veistandarden her i Øst-Afrika kan være både og. Av og til føles det som om den er mye mer både enn og. Jeg husker godt veien til Narok fra Masai-Mara-turen i fjor høst. Asfalten hadde mye til felles med en sveitserost. Det heter seg at resten av veien er god, men den har jeg ikke kjørt før.

Vi suser av gårde, ut av byen og ned i Rift Valley. Det er fortsatt tidlig, og i grøftekanten står både sjiraffer, sebraer og gaseller midt i frokosten. Noen har lappet og skrapt litt på veien, så standarden overgår alle mine forventninger. Veien er ikke lenger grusom, bare elendig. Før vi vet ordet av det sitter vi på kafé i Narok og synes vi har kommet langt.

Resten av veien er flott. Vi kjører i time etter time på hel og brei asfalt, og jeg slutter ikke å forundre meg over at dette går an. Jeg har ikke opplevd noe lignende i Kenya før. Ikke i Tanzania heller. Vi krysser grensa ved Isebani/Sirari. På tross av at vi må innom fem ulike kontorer, går grensepasseringen raskt og smertefritt. Nå er det ikke langt igjen til Tarime. Dagens etappe er unnagjort.

2: En riktig god morgen til alle sammen! Det er søndag, men her er det ikke snakk om å ligge lenge. Gudstjenesten begynner klokken 07.30. Kirkeveien er heldigvis ikke lang. Huset til familien Steinskog ligger rett ved den lutherske kirka i Tarime. Kirka er full, og det er den visst ofte, derfor bygger de en ny og større kirke utenpå den gamle. Veggene har kommet opp, men nykirka mangler tak.

Vi skal være med på to gudstjenester på rappen og innstiller oss på en lang økt i kirka. Dette er dagen for kirkelige handlinger: Dåp, to ganger nattverd, konfirmasjon, kirkelig velsignelse av ekteskap, gjenopptaking av kirkemedlemmer og forbønn for det nye, tekniske utstyret kirka har fått til evangeliseringsarbeidet. Det er også dagen for pengeinnsamlinger av ymse slag. I løpet av dagens fem og en halv timer lange gudstjenesteøkt teller jeg fem runder med kollekt, to auksjoner og én kronerulling for å få tak på kirka. Her ruller man forresten ikke kroner, men shilling. Det er ikke lett å snike seg unna givertjenesten når man blir utfordret på direkten foran hele menigheten til å bidra til kirkebygginga. Hvor mange takbjelker kan gjesten tenke seg å gi?

Kirkekoret synger og danser, om igjen og om igjen. Jeg hadde ikke hatt kondis til å være med. Det er rene linjegymnastikken. Jeg kan ikke slutte å se på småungene i første rekke. De har rytme så det holder. Koret synger ikke alltid like rent, og synthesizer musikken kommer jeg ikke til å skryte av, men likevel er det hele så vakkert at det klumper seg til i halsen.

Vi spiser middag hos prosten. Ris og kjøtt og kål. Det smaker fortreffelig. Etter middag kommer familien Vorhaug, og vi kjører sammen til Kiabakari. Her skal jeg være de tre neste ukene. Jeg får egen leilighet, egen bil har jeg med, og ikke nok med det, her har vi også vår egen skole de to elevene mine og jeg. Jeg tror dette kommer til å bli veldig bra.

3: Første skoledag på Kiabakari. Bokstaven er O. Vi tegner store sirkler i lufta, skriver o på tavla, leter etter rundinger i klasserommet og modellerer bokstaven med plastilina. I friminuttet leker vi med beyblades og vi prøver oss på den gode, gamle ”Hull i hatten”. Jeg leser høyt fra ”Mannen med arret”.

Utenfor skolen møter jeg en dame. Vi utveksler hilsener, og hun har en lang rekke spørsmål. Jeg svarer på swahili etter beste evne. Hun lurer på hvor mannen min er. Jeg har ingen mann. Å, så jeg er bare en jente?

Jeg lurer på hvor tredjeklasseboka i engelsk er. Så lurer jeg på hvor lærerveiledningen til Sesam-Sesam har blitt av, og kristendomsbøkene, og cd-ene til engelskopplegget... Har jeg glemt av en kasse i Nairobi, eller har det skjedd en glipp når småskoleteamet har organisert seg? Uansett mangler jeg mye undervisningsmateriell. Jeg ringer Nairobi. De skal undersøke saken. Inntil videre får jeg improvisere så godt som jeg kan.

4: En av naboene har et morbærtre som bugner av bær. Jeg prøver å se for meg Sakkeus oppe i treet, men synes ikke det virker som noe godt klatretre. Det duger derimot til mye annet, så jeg plukker en full bolle og går hjem for å lage syltetøy.

Strømmen går. Jeg tenner stearinlys og fortsetter å rense bær i halvmørket. Jeg blir blåbærblå, eller rettere sagt morbærsvart på fingrene. Bærene er saftige og søte, det trengs nesten ikke sukker i det hele tatt. Jeg prøvesmaker og konkludere med at dagens morbærprosjekt er en stor suksess.

5: Utetime. Vi lager pannekaker på stormkjøkken i kibandaen utenfor skolen. De smaker veldig godt. Det skyldes antakeligvis et pannekakerøretriks jeg lærte på Lia: Mer av alt. Jeg hiver innpå og er glad det bare er ungene som skal gjennom hinderløypa etterpå. Jeg legger ikke skjul på at jeg mangler både kondis og motivasjon i så måte, men det er heller ikke enkelt å komme seg rundt i ei hinderløype i sidskjørt, og det er det som er kleskoden, også i gymtimene.

Jeg koser meg med boka mi, og det er ikke en glosebok. Jo da, jeg skal se på swahilien også, men ikke nå. Nå skal jeg bare kose meg og ta igjen det tapte. Jeg har med en god bunke med romaner og er godt i gang med nummer to.

6: Det er markedsdag i dag. De omreisende butikkene har hengt opp, brettet ut og stablet opp varene sine ute på et jorde. Vi går mellom rekkene og kikker. Kopper og kar, klær og sko, møbler og husdyr, grønnsaker og fisk, neglelakk og bic-penner. Det er mye å velge i, men likevel lite jeg vil ha.

På tirsdager og torsdager har bibelskoleelevene praktiske fag på ettermiddagstid. Jeg går en tur for å se på dem som syr. Her sys det barneklær og lappetepper på strømløse symaskiner av godt gammelt merke. Jeg hakker i vei på swahilien min, og de svarer med lange setninger og ord jeg ikke kan. Det er uansett trivelig å ha noen å snakke med. Jeg rusler hjem og henter mitt sytøy slik at jeg også kan være en del av fellesskapet.

7: Det er fredags ettermiddag og jeg pusler rundt i klasserommet, rydder litt og leter i gamle permer etter oppgaver jeg kan bruke. På kun få sekunder blir det betydelig mørkeret i rommet, og jeg innser at det er på tide å komme seg hjem før regnet braker løs. De første dråpene faller i det jeg låser skoledøra, og selv om det ikke er mange meterne hjem til meg, så må jeg spurte for ikke å bli klissvåt. Jeg kan høre tordenskrall. I går kveld tordnet og lynte det så voldsomt som jeg aldri har hørt eller sett det før. Da det sto på som verst var det ikke et sekund en gang mellom hvert lyn. I utgangspunktet var det bekmørkt, men i korte glimt lyste lynet like klart som sola.

Strømmen har gått. Det blir med andre ord ikke varm middag i dag. Det begrenser seg jo også hva man kan drive med i skinnet av fire, spinkle stearinlys. Jeg stabler opp en haug med puter i sofaen og legger meg godt til rette med en bok.

8: Jeg ser Viktoriasjøen for første gang i mitt liv. Vi er i Musoma på jentetur, og her får jeg et glimt av verdens nest største innsjø. Vi går på markedet, et riktig trivelig ett, og kjøper stoff og tråd og glidelås i tillegg til frukt og grønnsaker. Jeg har allerede avtalt med en sydame. Nå skal jeg få min første, skikkelige Afrika-kjole. Det blir spennende å se hvordan det går. Jeg vet om andre som har bestilt kjole og fått telt...

Strømmen har ikke kommet tilbake. Jeg koker kaffevann på stormkjøkken og takker gladelig ja til middagsinvitasjonen fra Vorhaug. Deilig middag og bjørnebær og jordbær til dessert. Jeg slår min eldste elev i sjakk to ganger. På fritiden viser jeg ingen nåde. Det gjør ikke han heller for så vidt og knuser meg i et spill som går ut på å fiske fisker som surrer rundt på et batteridrevet brett.

Hvis strømmen ikke kommer tilbake snart blir dette en blog med mye tekst og få bilder. Kamerabatteriene mine er flate, og jeg innser ulempen med digitalt kamera i et strømløst område.

9: Søndagsfrokost. Strømmen er fortsatt borte. Det har begynt å lukte i kjøleskapet. Jeg spiser tørt knekkebrød og angrer på at jeg kjøpte pølser i går.

Vi kjører til Majita på gudstjeneste. Kirka er lita og oppmøtet er enda mindre. Her er det liturgi med meget gjenkjennelige elementer, og selv salmesangen, som bare så vidt humper og går, har kjente salmemelodier. Formmessig ligner det ikke mye på gudstjeneste i Pokot, men også her opplever jeg at selv de ordene jeg ikke forstår taler til meg. Igjen er det korsangen som gjør mest inntrykk.

Etter gudstjenesten reiser vi hjem til en av bibelskoleelevene på middag. Vi får ugali av casava og fisk fra Viktoriasjøen. Dette er uten tvil det beste ugali-måltidet jeg har spist siden jeg kom til Afrika.

10: Ny skoleuke, ny bokstav. Vi synger om Amandus dukkemann og om tyggegummikongen Boppel. Vi har en tilskuer i døra nesten hele dagen, en gutt som må være noe eldre enn mine elever. Han sier ikke et ord, bare står og ser og ser. Jeg tenker at det beste er å la ham se seg ferdig. Ja, vi er interessante, men så interessante kan vi vel ikke være at ikke interessen vil dabbe av etter en stund.

Jeg sitter og forbereder meg og får nok en gjest i skolestua. Det er en av damene som går på bibelskolen, en av dem som var i sømklassen. Hun prater i vei og er flink til å gjenta og snu og vende på ordene. Det er kjekt når vi klarer å få til litt prat. Jeg kjenner at jeg blir inspirert og derfor plukker jeg fram swahilibøkene når jeg kommer hjem igjen.

11: Det er mulig det var en feilvurdering å tro at interessen kom til å dabbe av. Tilskueren vår er tilbake på plass igjen i dag. Jeg får slå opp i ordboka og finne ut hva ”å skulke” er på swahili. Jeg har en mistanke om at han ikke er der han burde være.

Jeg går på håndarbeidstimene igjen og fortsetter på min hardangersøm mens bibelskoleelevene syr videre på sine lappetepper. Det blir ikke mye prat, men jeg lytter og lytter i håp om å fange opp ord som gir mening også i mine ører. Før jeg går, blir jeg målt både opp og ned av håndarbeidslærerinna som skal sy kjole til meg.

Strømmen er borte igjen. Det er bare 26% gjenværende batteri på datamaskinen min, så det nytter ikke å se film. Jeg blir nok en gang sittende i halvmørket å lese. Sånt blir det nokså lange kvelder av.

12: Det er ikke vi som har bygd hytta, men vi har på en måte arvet den av misjonærbarn som har bodd her før. Den er stor og fin og er bygd nokså høyt oppe i et tre. Selvfølgelig har elevene mine lyst opp, men de har ikke klart det ennå. Derfor synes de det skal være et prosjekt på skolen. Det er i orden. Hytta frister meg også den, men det var dette med side skjørt. Vi tar med oss tau og lager en slags taustige. ”Du bare setter foten her”, sier jeg, ”og så tar du tak der oppe”. Det går for den ene, den andre tør nok ikke helt å ta steget. Han som har kommet opp, begynner plutselig å tenke på at han også må komme seg ned, og det er visst ikke noen forlystelig tanke. Så må jeg opp i treet likevel for å hjelpe til under nedstigningen. Jeg ser rundt meg og kysten er klar, jeg løfter på skjørtet så knærne blottes og heiser meg opp på ei grein. Vi kommer oss usett ned begge to, og det er enda godt, for ellers hadde det vel vært slutt på respekten og ”Shikamo, Mwalimo!”

13: Kjolen min er ferdig, og jeg har vært heldig om jeg selv skal si det. Den er fint sydd og passer godt. Jeg kommer kanskje til å justere den litt over hoftene, for der er det lagt inn god sving for afrikanske former, hvilket jeg ikke har akkurat der.

Det er slutt på godteriet, og enda har jeg en uke igjen her på Kiabakari. Det er mulig jeg kan få tak i noe i Bunda, men utvalget er sannsynligvis relativt skralt. Jeg har en boks med sjokoladegullpenger i kjøleskapet, men den er reservert for den store skattejakten jeg planlegger for neste uke. Vanligvis klarer jeg meg fint uten godteri, men når kveldene blir mange og lange og strømløse får jeg fryktelig lyst på noe godt. Ellers er jeg jo flink og klarer meg uten både det ene og det andre, varmt vann for eksempel, for ikke å si vann i dusjen i det hele tatt.

14: Vi har lunsj oppe i trærne. Vi er fulltallige, det vil si to elever og en lærer. Det som så skummelt ut for bare to dager siden er nå lett som bar det. Vi klatrer opp og ned uten å mukke. Matpakker og te sender vi opp i en kurv. Vår faste lunsjgjest på fire år får sitte under treet og spise.

Ellers koser vi oss med forming og høytlesning. Engelsktimen er også en suksess i dag, ikke minst takket være bamsen Freddy som alltid besøker oss i engelsktimene for å lære oss nye ord og få oss i gang med å snakke engelsk.

Skolen er slutt og vi kjører til Bunda. Det viser seg at Bunda overgår alle mine forventninger når det gjelder godteriutvalg, jeg fyller en kurv med sjokolade og brus, potetgull og popkorn og tenker lykkelig at den siste uka her kommer til å bli riktig trivelig den også.

15: Lørdag. Jeg ruller ut min nyanskaffede yogamatte og tar et par sit-ups for skams skyld. Det har altså tatt meg fjorten dager ”å komme i gang” med trimmingen. Jeg konstaterer at det fortsatt er stort sprik mellom ambisjonsnivået mitt og den reelle innsatsen når det gjelder idrettslige sysler.

I går prøvde vi å spille Pokemon-kort, men jeg skjønte ingen ting, i dag derimot går det i Monopol. Kjent og kjært, eller... her er det ikke en eneste tusenlapp å dele ut, og gatene ligger ikke lenger der de en gang lå. Aker Mek og Nylands verksted har forsvunnet sammen med Bastøfergen og Bergenske Dampskipselskap. Alle pengetransaksjoner utføres med visakort. Det eneste som er akkurat som før, er at jeg går konkurs fordi jeg ikke klarer hotellregningen på den siste, blå gata.

16: Det er Mara-treff denne helgen. Alle NLM-misjonærene i Mara-regionen er samlet. Det er ikke flere enn at jeg får være femte hjul på vognen. Det er lett å si seg enig i at det skulle vært flere misjonærer i regionen, men det er det altså ikke. NLM har Steinskog i Tarime og Vorhaug her på Kiabakari.

Det er kjekt å få være med. Ikke minst er det spennende å få høre historier fra misjonshistorien. Jeg lærer stadig noe nytt i så måte og skjønner dermed også litt mer av hvordan ting henger sammen i dag. Neste Mara-treff fastsettes til 19. oktober, og jeg er så heldig at jeg er her og får være med da også.

Men nå, nå er jeg mett og trett. Det har sannelig vært sørget for god mat i helgen. Jeg skynder meg å skrive dette, for så fort jeg er ferdig skal jeg flate ut på sofaen og kose meg med Poirot og Bunda-godterier.

17: Skoledagen er slutt. Jeg rusler over tunet og finner bibelskoledamene som sitter og renser bønner. Jeg ser at dette er en gylden anledning, så jeg finner meg en plass i sirkelen jeg også og går i gang med bønnerensinga. Og helt riktig, her får jeg snakke swahili. Det begynner litt forsiktig, og så øker det på med spørsmål og kommentarer. Først må jeg fortelle litt om hva vi dyrker i Norge og litt om hva vi spiser og drikker, så kommer det uunngåelige spørsmålet om hvorfor jeg ikke er gift. Det spørsmålet er vanskelig nok å besvare på norsk, på swahili blir det bortimot umulig. Så er det ei som gjerne skulle hatt en norsk mann, hvordan lar det seg ordne? Nei, ikke spør meg...

Jeg tenker og prater, leter etter ord, prøver å forklare, prøver på nytt igjen når det ikke går, lytter og prøver å forstå. Hittil er dette den beste swahilitimen jeg har hatt. Jeg må nok rense flere bønner.

18: A, a, a. Liten a og stor a. Apekatt, appelsin, antilope og ark.

Så syr jeg hardangersøm igjen og fotograferer litt. Kan du ta bilde av meg også? Og av meg? Det er som vanlig stor stas å få se seg selv på den lille skjermen på kameraet. Slik er det enten man er tre år, tretti eller sytti.

19: Klokken er halv åtte og jeg sitter sammen med bibelskoleelevene i møtesalen slik jeg gjør fire morgener i uken. Det er salmesang og andakt. Jeg sitter med ørene på stilk for å lytte etter kjente ord og mening. Noen dager greier jeg å pusle sammen en viss forståelse av teksten og tankene som blir delt, i går gikk det nokså greit, i dag er det verre.

Vi drar på ekskursjon. En hver naturfaglærer med respekt for seg selv arrangerer ekskursjoner. Jeg samler troppene og vi rusler av gårde for å se på biogassanlegget som bygges her på Kiabakari. Første stopp er grisehuset. Det er tross alt grisene som er leverandører av den vesentligste naturressursen i dette prosjektet. Så kikker vi på selve anlegget og lærer om hvordan det kan bli gass av kloakk og hvordan denne gassen kan brukes på kjøkkenet.

20: I dag er det tid for den store skattejakten. Ja, det er en helt ordentlig skatt selvfølgelig – sjokoladegullpenger fra Nakumat. Den er godt gjemt, og mange oppgaver og rebuser må løses for å finne ut hvor det er lurt å lete. Vi finner den heldigvis til slutt.

Det viser seg at det er flere som synes dette er en god dag for skattejakt. Det henger sammen med at jeg skal reise i morgen. Mine nye venninner har både ett og annet som de trenger, foreksempel symaskin og telefon. Jeg er rik, og det er vanskelig for en rik kamel å krype gjennom nåløyet. Det er ikke vanskelig å gi bort noe av det jeg har på kontoen, det gjør jeg så gjerne, men det er vanskelig å vite hva og når og til hvem det er klokt å gi. Jeg har en viss forkjærlighet for arbeid og utdanning, så penger til telefon er uaktuelt. Jeg lover å tenke på det med symaskina.

21: Siste skoledag på Kiabakari i denne omgang. Det har vært kjekke uker, men nå skal det bli godt å komme hjem. Om tre uker skal jeg ha en ny økt her, og jeg gleder meg allerede til det også.

Jeg fyller bilen med alt pikkpakket og to bibelskoleelever. I dag går turen til Steinskog i Tarime. Endelig skal jeg få meg en dusj.

22: Jeg blir skysset fra Tarime til Kisii. Her møter vi en bil fra Nairobi, og vi som er passasjerer i de to bilene får bytte plass. Fem timer igjen til Nairobi, tenker jeg, men nei da, Justus har andre planer, vi skal handle og gå på flere familiebesøk. Humøret synker. Jeg innser at det blir en veldig lang dag på reise. Jeg er sliten og trøtt og må jobbe med meg selv for ikke å surne.

Jeg skal vente i bilen mens Justus handler, og i det han går ut av bilen trykker han på play på kassettspilleren. Å nei, tenker jeg, jeg er på ingen måte opplagt til å høre skurremusikk, men så kan jeg ikka annet enn le, for det er Anne Cath Vestlys bestemorsstemme som begynner å fortelle om Ola Aleksander Filibombombom. Og når man først begynner å le, så er det gjort, og dermed blir jeg blid og glad igjen, og det er kjekt å gå på besøk, og det er fantastisk å få se nye landskaper som er så grønne og frodige som det går an å få dem, og det gjør ingen ting at vi må kjøre et par timer i mørket, nå er jeg snart hjemme i alle fall.

Nytt reiselæreroppdrag

2007-08-31T19:12:00.000+03:00

Alt er nå pakket og klart. Lærerveiledninger og årsplaner, stormkjøkken og formingsutstyr, knekkebrød og syltetøy, fotoapparat og lommelykt, sysaker og glosebøker, side, hyperanstendige skjørt og joggesko. Det siste er forøvrig en mye brukt og særdeles lekker kombinasjon. I morgen går turen til Kiabakari i Tanzania. Jeg skal kjøre selv, men heldigvis ikke alene. For første gang skal jeg ta med meg en bil over grensa, og selv om alle papirene skal være i orden, er det godt å vite at jeg slipper å stå der alene om det skulle bli noe trøbbel.

Nå gleder jeg meg til tre uker som reiselærer på Kiabakari. Jeg har ikke vært der før, så alt er nytt og spennende. Det lar seg visst gjøre å laste ned mailer der hvis de er på størrelse med en liten tekstmelding, men jeg har ikke noe håp om å kunne oppdatere bloggen. Dette er selvsagt også en del av Mitt Afrika. Det er med andre ord ikke noe vits i å sveipe innom siden min de kommende ukene i håp om å finne nye innlegg, men om en tre ukers tid lover jeg å komme sterkt tilbake med ferske rapporter fra Tanzania.

Longonot

2007-08-25T22:24:00.000+03:00

Det har vært kaldt i Nairobi de siste ukene, og jeg har ved flere anledninger kledd meg med mer enn ett lag ull. For en gangs skyld kan jeg glede mine foreldre med harde fakta om temperaturen. Tomtas mest pålitelige værobservatør sier at det var ni grader klokken sju i morrest. Uansett, i dag skein sola fra knallblå himmel da jeg våknet, og det passet jo utmerket i og med at vi hadde planlagt tur til Longonot.

Som den ivrige folkeopplyser og potetmisjonær jeg er, må jeg få lov til å legge inn et avsnitt med Longonot-fakta. Vulkanen Longonot ligger i den over 870 mil lange dalen Great Rift Valley som strekker seg fra Jordandalen til Mosambik. Longonots høyeste punkt ligger på 2776 meter, og vulkanen har et grønt og frodig krater. Det siste vulkanutbruddet skal ha funnet sted rundt 1860, men det ryker fortsatt fra varme kilder nede i krateret. Det gleder meg at jeg nok en gang kan melde at jeg har vært oppe i høyder som min fjellklatrende friluftsfreak av en bror ennå ikke har nådd.

Longonot har stått på ønskelista mi lenge. Jeg gikk glipp av skoleturen dit i fjor fordi jeg var ute på et spennende reiselæreroppdrag, men nå bød det seg endelig en ny anledning. Utrustet med kamera, nistepakke, solkrem og rikelig med vann, tok jeg i dag steget inn i Longonot nasjonalpark sammen med en liten delegasjon fra tomta. Etter dette første, viktige steget måtte vi ta mange oppoverbakkesteg for å nå kraterkanten. Det er ikke til å legge skjul å at jeg var litt tungpustet og rød etter oppstigningen, men det kjentes sannelig godt å svette litt etter de siste to ukene med hyppige kakegilder og lite trim.

Det går en flott sti rundt hele kraterkanten, og selv om små lavarullesteiner i bratte bakker ikke gir verdens beste feste, berget jeg meg, med fem centimeters klaring, fra å gå på rumpa. Skitten ble jeg likevel, og jeg har også tygd en god del sand i løpet av turen, for løypa var tørr og støvete. Turen forøvrig var førsteklasses. Trivelige turkamerater, strålende sol og deilig vind, kaffe og kake, panoramautsikt, sebraer i det fjerne, sand mellom tærne, ja, hva mer kan man ønske seg på en helt vanlig lørdag?

Og som seg hør og bør ender også denne turfortellingen med den klassiske konklusjonen at alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Hverdagsliv

2007-08-09T22:47:00.000+03:00

Det er torsdagskveld og om tre kvarter forventer jeg storinnrykk i stua. Jeg har tatt inn hagemøblene og lagt madrasser ut på gulvet. I tillegg har jeg oppfordret de nærmeste naboene til å ta med sine egne stoler. Bernard har bakt boller, og jeg har bakt kake og kjøpt is. Jeg har også fylt vann og kaffe på trakteren, så nå gjenstår det bare å trykke på knappen. Det er duket for bønnemøte her i Stabburet.

Hverdagslivet begynner å ta form igjen. I dag hadde vi vår første offisielle planleggingsdag på skolen. Det er ikke det at vi har ligget på latsiden de foregående dagene heller. Det har vært intens oppussingsaktivitet i mange klasserom, og hvert skap og hver skuff har bokstavlig talt vært tømt utover gårdsplassen der vi med våre kritiske lærerblikk har stått og avgjort hvilke bøker, kart, formingsmaterialer, blokkfløyter og trompeter som har livets rett og hvilke som skal på søppeldyngen. De siste ukene har jeg også hengt over symaskina for å fornye skolens sofa- og putepark, og hvis jeg nå bare får lørdagen på meg, så skal alt være klart.

Tomta her i Nairobi har livnet til igjen etter en lang og stille sommer. Jeg har fått flere nye naboer, og mine norgesferierende kolleger er endelig på plass igjen. Hushjelpen min er også tilbake etter en velfortjent ferie, og det er en velsignelse, for selv om jeg klarer å ta oppvasken min selv når jeg må, så har jeg helt glemt hvordan man vasker huset. Jeg innser at jeg blir nødt til å lære det igjen når jeg reiser tilbake til Norge, men den tid den sorg. Nå nyter jeg mitt rene hus og mitt nybakte brød med god samvittighet og gleder meg over at den svære bønnemøteoppvasken så å si tar seg selv.

De beste bildene

2007-07-29T19:25:00.000+03:00

Skoleferien min i Arusha er slutt, og jeg er tilbake i Nairobi. Jeg kan konkludere med at jeg har hatt det kjekt, og, viktigst av alt, jeg har lært mer swahili. Høydepunktet i så måte var at jeg greide å fortelle arbeiderne på stasjonen om en morsom opplevelse jeg hadde hatt på vei til skolen. Det gjorde jeg i lunsjen, og da jeg kom tilbake etter ettermiddagsundervisninga, hadde det allerede blitt en vandrehistorie. Portvakten hadde fått historien min gjenfortalt, og nå ville han veldig gjerne høre meg fortelle den med egne swahiliord.

Historien, at jeg ble forfulgt i førti minutter av en skoleuniformert tenåring som la seg inn en halvmeter bak meg og ble der enten jeg gikk fort eller sakte, stoppet eller tok til høyre eller venstre, var bare en av mange artige ting jeg fikk med meg på skoleveien. Jeg fikk faktisk både god underholdning, god trim og en god del kjennskap til hverdagslivet i Tanzania i en og samme pakke. Slett ikke verst.

Noe av det jeg har lært er hvordan tanzanianerne hilser på en hvit dame som går forbi. Veloppdragne unger sier shikamoo. For uinnvidde siterer jeg ordlisten: ”Jeg tar på dine føtter! (En ærbødig hilsen brukt av yngre for å hilse på eldre. Barn og unge bruker alltid denne hilsenen.)" Når det gjelder den siste påstanden, er ordlista ikke spesielt oppdatert, for det hender langt oftere at ungene står i grøftekanten og skriker mzungu, et ord som betyr europeer, eller ganske enkelt hvit person. Unger i skoleuniform hilser som regel med good morning eller good afternoon. De er antakeligvis like gira på å bruke sin lille engelsk som jeg er på å bruke min lille swahili. Vanligvis blir det ikke sagt mer enn det, men hvis det kommer en oppfølgingsreplikk, er det i de fleste tilfeller ”give me money”.

Om veien var aldri så støvete og forsøplet, så jeg nye og gode fotomotiv for nesten hvert skritt jeg tok. Noe av det som fascinerte meg mest var alle de menneskene som vandret rundt med butikken sin på hodet eller i hendene eller som hadde den på ryggen, bakpå bagasjebrettet eller i en liten kjerre. Jeg gikk rundt med fotoapparatet i veska og hadde lært meg hvordan jeg kunne spørre pent om å få ta et bilde. Verken kameraet eller spørsmålet ble brukt, delvis fordi jeg ikke greide å samle mot til å spørre, men mest fordi jeg ikke vil at folk skal tro at deres måte å leve på bare er en turistattraksjon i mine øyne.

Jeg har med andre ord ikke bilder av damene som drev velassorterte strømpeforretninger og som bar hele varebeholdningen av sammenknyttede strømper på hodet. Jeg har heller ikke bilde av brødvareforretningen som var stablet himmelhøyt opp på et bagasjebrett, eller av guttene som trålte veien med et bredt utvalg av sko. Slakterne som begav seg ut i trafikken med en flådd ku hengende over skuldrene, guttene som hadde klesbutikker eller grønnsaksutsalg i gamle trekjerrer, vertshuskona som satt ute og stekte fisk til gjestene sine, damene som satt nedenfor stasjonen og knuste stein fra morgen til kveld... Det er ikke til å komme forbi, de beste bildene ble ikke tatt, men likevel har jeg dem på netthinna.

Barabara hii inaenda wapi?

2007-07-23T19:46:00.000+03:00

Det er nok ikke alle som synes at fjorten dager på språkskole i Arusha høres ut som en drømmeferie. Jeg har faktisk ennå til gode å møte noen som synes akkurat det. Nå er det heller ikke sånn at jeg er her fordi dette er det jeg alltid har drømt om, tvert imot er jeg her fordi språkskole fortonte seg som det beste alternativet når feriedrømmene for en gangs skyld ikke lot seg realisere.

Det er selvsagt ikke synd på meg. Jeg liker å gå på språkskole, og dessuten har jeg hatt opptil flere drømmeferier dette året og tåler godt å plukke feriealternativer fra andre hyller enn den aller øverste. I tillegg skal det sies at jeg blir veldig godt tatt vare på her i Arusha av Reidun og Reidun som har innlosjert meg hjemme hos seg og som gjerne ser film og spiser is sammen med en lærerturistmisjonærer med udekte sosiale behov.

Planen for helga var å pugge gloser, ikke akkurat noen drømmeaktivitet det heller, men det finnes selvsagt verre skjebner. Likevel er jeg veldig glad for at denne planen ble spolert av naboen og hans gjester som inviterte meg med på telttur. En hjertelig takk til dem!

Det er selvsagt vanskelig å redegjøre for hvor vi har vært når jeg ikke er i stand til å huske et eneste av de innviklede navnene på masailandsbyene vi kjørte igjennom, men turen gikk i alle fall over masaisteppene sørvest for Arusha. Turen hjem igjen gikk litt hit og litt dit, men ikke på de veiene vi opprinnelig hadde tenkt. Det er ikke første gang jeg erfarer at det kan være dårlig samsvar mellom kart og terreng når man tar turen ut i bushen. Det som på kartet ser ut som brede veier uten slikt tull som sideveier og veikryss, er i virkeligheten et konglomerat av stier og kutråkk og tilfeldig oppkjørte løyper. Veiskilt eksisterer ikke, så når tvilen blir stor er det bare å stoppe og spørre en masai: Barabara hii inaenda wapi? Ja, hvor i all verden går denne veien. Dersom man står i et veikryss uten at det er masaier i nærheten, så får man bare velge en vei og håpe på det beste. I følge sjåføren tar man da feil i nitti prosent av tilfellene. Dette er ikke god matematikk, men det har likevel vist seg å stemme i praksis.

Det heter seg at veien blir til mens man går. Nå vet jeg at veien også kan bli til mens man kjører. Det er helt i orden det når veien som blir til krysser fram og tilbake gjennom et fantastisk landskap og det kan ligge en løve og lure bak hvert eneste tre. På tross av at de helt sikkert var der, så vi dem ikke. Det vi derimot kunne krysse av på lista var impala, grant, thomson gaselle, gnu, sebra, giraff, bushbuck, greater kudu, dikdik, hare, mongoose, mus, eller var det rotte, struts og en eller annen slags skummel slange. I dag lurte swahililæreren min på om jeg ikke var redd for å telte ute i villmarka, og jeg kunne med hånden på hjertet svare nei. Likevel må jeg vel innrømme at det ble litt mindre kjekt å vasse ut i gresset og sette seg på huk bak en busk etter at vi så den giftige slangen.

Jakten på sola

2007-07-06T20:48:00.000+03:00

Jeg har tatt på meg ulljakka og satt vifteovnen på fullt. I Norge er det sommer, i Kenya er det kipupwe, det vil si den kaldeste tiden på året. Her i Nairobi pendler temperaturen mellom femten og tjue grader. Hvis sola stikker igjennom, er kvikksølvet villig til å strekke seg litt lenger, men det har ikke vært mye av det i det siste. I jakten på sola satte jeg meg på nattoget til Mombasa forrige fredag sammen med kollega Astrid. Vi hadde booket oss inn på første klasse og fikk som forventet en passe shabby sovekupé.

Det finnes så vidt jeg vet ingen hurtigtog her i landet, og det var uklart hvor lang tid turen kom til å ta. Flere ulike ankomsttider var oppgitt på togstasjonen i Nairobi. Gamle tider var streket over og nye tider var ført på med penn i rutetabellene. Vi hadde også hørt at sju timers forsinkelse ikke var uvanlig. Det gjorde ingen ting for oss, for vi ville gjerne se deler av ruta i dagslys, og det fikk vi. Togturen var god underholdning både for oss og for ungene som bodde langs linja. De kom spurtende på kronglestier og gjennom maisåkrer for å stå og vinke i det vi passerte. På stasjonene samlet ungeflokkene seg i håp om at det skulle drysse snop og shilling ut av togvinduene, og det gjorde det jo. Gode bilder har sin pris.

Lørdag brukte vi til å rigge oss til i huset vi hadde leid. Det lå bare noen trappetrinn fra stranda og Det indiske hav. Huset var i følge Astrid, som har bodd i Afrika i mange år, utrolig fint. For meg som har mindre fartstid, var det helt greit. Noen norske turister som leide et tilsvarende hus konkluderte med at de skulle holde ut å bo der en uke. Uansett, vi skulle ikke sitte inne, vi skulle nyte sola og stranda på dagen og sitte på verandaen om kvelden. Det var i alle fall den opprinnelige planen.

På søndag fikk vi være med på gudstjeneste. Vi kjørte taxi, landcruiser og matatu og endte opp på en av NLMs tidligere misjonsstasjoner. Det er veldig spennende å få se og høre om det arbeidet som har vokst fram der vi har drevet misjon. Dette var ikke noe unntak i så måte. Vi fikk en fin omvisning og deltok på en flott gudstjeneste. Menigheten får bonuspoeng for vakker sang!

Vi ble ikke nervøse før på mandag. Da begynte vi å lure på om vi allerede hadde brukt opp den sola som var tiltenkt oss. For sikkerhetsskyld tok vi turen til Mombasa. Vi ville ikke risikere å måtte bruke en etterlengtet solskinsdag senere i uka til å se byen. Tirsdag var skyene fortsatt tette, det småregnet og blåste og vi måtte finne fram hettejakker og brettspill for å holde varmen og få dagen til å gå. Heldigvis liker Astrid å spille geni.

Leier man et hus trenger man en kokk, det er enkel, afrikansk logikk. Vi ble enige om at vi skulle klare å smøre på brødskivene våre sjøl, så kokken slapp å komme før etter frokost. Da hadde vi allerede handlet sjømat og grønnsaker av selgerne som gikk fra dør til dør med varene sine, og så kunne kokken bare sette i gang. Det fantastiske var at vi fikk en kokk som kunne trylle. Han tok råvarene, slo på dem med tryllestaven sin og vips så kunne han servere oss den deiligste sjømat som tenkes kan. I løpet av uka fylte vi oss med så mye fisk og reker og hummer at jeg sikkert ikke behøver å ta tran igjen før uti september.

Så kom sola. Den kom først i korte og så i litt lengre glimt. Vi fikk to herlige dager og rakk å bli akkurat passelig lakserosa før vi måtte tilbake til Nairobi. Nå sitter vi her og fryser.

Ninajifunza kiswahili

2007-06-29T13:12:00.000+03:00

Man kommer veldig langt med engelsk her i Nairobi. Jo da, jeg har stått i butikken og gjentatt ordet wire omtrent hundre ganger før det endelig gikk opp et lys for butikkmannen. Oh, you mean wire? Det er ikke store ordet, men av og til er broen mellom norsk aksent og kenyansk aksent vanskelig å bygge. Det tok foreksempel litt tid å venne seg til at lain betyr rain. Selv snakker jeg engelsk med trøndersk trykk og klang, og kenyanerne snakker engelsk i mange ulike varianter avhengig av hvilke lyder de ulike folkegruppene sliter med å uttale. Likevel kommer man som regel i mål hvis man bruker engelsk her i hovedstaden.

På bondelandet derimot, eller i Tanzania, der risikerer man å bli stående alene med engelsken sin. Der er det swahili som gjelder. Derfor prøver jeg å lære dette språket. Najaribu sana. Nå for tiden står jeg tidlig opp, tar på meg langbukse, fleece og ullsokker og rusler bort i et iskaldt klasserom hvor Mwalimu wangu gjør sitt ytterste for å få meg til å snakke med de ordene og den grammatikken jeg har lært til nå. Jeg sier ikke at swahili er et vanskelig språk, jeg antyder bare svakt at jeg ikke er noen racer på dette området. Jeg mener selv at jeg har fått en del av språket inn i hodet etter hvert, men det er vanskelig å få det ut igjen på en nyttig måte. Slik det er nå, snakker jeg i sakte kino med lukkede øyne og klarer å pusle sammen fornuftige setninger når jeg bare får litt tid på meg. Denne måten å snakke på duger likevel ikke til annet enn klasseromssamtaler. Målet for sommeren er å få opp både tempo og ordforråd. For å være ærlig, var det lettere for meg å skrive hovedfagsoppgave.

Mitt Afrika?

2007-06-26T17:50:00.000+03:00

Er Afrika virkelig mitt? Det kan selvsagt diskuteres. Det finnes nemlig folk som har gjort krav på dette kontinentet lenge før jeg kom hit, og de vil sannsynligvis hevde at jeg har kommet for sent. Når sant skal sies, og det skal det jo, for nå er jeg jo misjonær, så eier jeg ikke så mye som en kvadratmeter med land her nede. Likevel har jeg altså frimodighet til å kalle Afrika mitt. Ikke hele Afrika og ikke bare mitt, men litt av Afrika og litt mitt.

Jeg eier altså ikke, men jeg har fått lov til å låne et lite stykke Afrika. Stabburet, huset som jeg bor i, er et koselig, akkurat passe stort og litt termittspist tømmerhus. Huset har en aura av norsk nostalgi, for du skal lete lenge etter rødmalte tømmerhus ellers her i landet. Utenfor har jeg en fargesprakende hage som vokser slik den selv vil og en bitteliten åkerlapp på et par kvadratmeter. Jeg er selvforsynt med bananer, men jeg har ellers latt det som vokser i åkeren stå i fred etter at jeg leste varedeklarasjonen på sprøytemiddelet.

Det er bare et lite år siden jeg kom hit til Kenya. Før det, altså i gamle dager, var jeg bare Bodil. Nå har jeg, i følge småbarnsforeldrevenner i Norge, blitt ”Bodil i Afrika”. Det må vel kunne regnes som en forfremmelse både i barnehager og på bedehus. En slik forfremmelse innebærer visse forpliktelser. Folk forventer å høre fra meg. Jeg har dessverre ikke vært spesielt flittig og pliktoppfyllende i så måte, men nå kaster jeg meg på bloggbølgen slik at en og hver kan få vite hvor mange myggstikk jeg har fått den siste uka og hvor mange firfisler jeg har funnet i senga.

Lærerturistmisjonær

2007-06-26T17:26:00.000+03:00

Hvis jeg kjapt skal oppsummer hva jeg har drevet med det siste året, vil jeg si at jeg har vært lærerturistmisjonær. Lærerturistmisjonærlivet skiller seg på mange måter ut fra den lærertilværelsen jeg er vant til fra før. Et herlig eksempel på det er at jeg retter mindre og reiser mer. Vi har ikke så mange elever på Norwegian Communiy School, derimot har vi små skoleavdelinger både her og der i Kenya og Tanzania. I løpet av dette året har jeg vært lærer både i Nairobi, i Kapenguria, i Arusha og på Haydom, og utpå høsten står Kiabakari for tur. Jeg må vel tilstå at jeg ikke var spesielt stø i øst-afrikansk geografi da jeg kom flyttende til Nairobi, men ”learning by doing” er og blir en effektiv metode, så jeg har hatt fin framgang i det faget.

Det hender altså stadig at jeg pakker kofferten i stedet for sekken når det nærmer seg en ny skoleuke. Sekk og koffert har vært flittig brukt i helger og ferier også. Jeg har turglade naboer og har dessuten hatt besøk både i jula og i påska. Jeg har reist til lands og til vanns og i lufta med og har ikke følt meg mindre heldig enn han som fikk prinsessa og halve kongeriket. Turistfaktoren har vært høy, og det har solfaktoren også vært. Likevel har det ikke bare vært sol og glede. Et eksempel på det er turen til Mount Kenya, der var det lite sol, store mengder regn, gjørme og snø, men likevel aller mest turglede.

Misjon er selvsagt viktig for en lærerturistmisjonær, og det har vært veldig spennende å få se noe av det arbeidet som NLM driver rundt omkring på feltet. For min egen del har det absolutt blitt et høydepunkt å få dra på gudstjenester i Pokot. Om ei jordhyttekirke er aldri så fullstappet, trang eller varm, er det alltid plass til å hoppe og danse der. Damene stiller med fullt rytmeorkester. Det ristes på erteglass og slås på tromme eller rett og slett på et vaskefat som senere skal gjøre nytte som døpefont. Vitnesbyrdene er mange og sterke og takknemligheten stor. Jeg har ikke mye å bidra med annet enn i kollektkurven, men selv om jeg ennå ikke forstår et ord av det som blir sagt, er det skikkelig oppbyggelig å være til stede.